Tema: Funksjonshemmede

1. Hva er en funksjonshemning?
En funksjonshemning er en betegnelse som indikerer svekket eller manglende funksjonsevne hos en person. Dette kan både være fysisk, psykisk eller sosialt. Ett eksempel på en fysisk funksjonshemning kan være lamhet i beina slik at personen ikke kan gå og derfor må sitte i rullestol. I dag er det vanligere å snakke om at mennesker har nedsatt funksjonsevne på et området, enn å definere et menneske som funksjonshemmet. Funksjonshemning beskriver på mange måter et misforhold mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og samfunnets forventninger og krav.

Et relatert begrep er ‘funksjonshemmede barrierer’ som hindrer deltakelse og aktivitet. Ved å flytte oppmerksomheten fra en persons evner og over til barrierer som hindrer deltakelse i omgivelsene – blir man mer bevisstgjort på et større bilde – nemlig samfunnets oppgave å tilrettelegge for en fungerende hverdag for alle mennesker uavhengig av funksjoner.

Enkelte funksjonsnedsettelser knyttes til diagnoser, andre ikke. Det finnes mange mennesker som har en funksjonsnedsettelse, men som likevel ikke ser på seg selv som funksjonshemmede. Døve vil for eksempel kategorisere seg som en del av en språklig minoritet, heller enn å tilskrive seg betegnelsen funksjonshemmet. Barrierene som hindrer deltakelse er også veldig forskjellige. En person som bruker rullestol og er bevegelseshemmet møter helt andre barrierer enn en hørselshemmet eller en synshemmet person.

2. Etiske problemstillinger
Funksjonshemning i betydningen «funksjonshemmede mennesker» brukes nå i mindre grad fordi det karakteriserer mennesker som funksjonshemmede uavhengig av kontekst. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven bruker uttrykkene «funksjonsevne», «samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer» og «nedsatt funksjonsevne».

Vi i Menneskeverd mener at alle mennesker er uendelig verdifulle, helt uavhengig av egenskaper og hva den enkelte kan prestere. Samfunnet vårt må gi plass til alle og mennesker skal ikke diskrimineres ut ifra diagnoser, sykdom og kromosomfeil. Annerledeshet skal ønskes velkommen. Er vi ikke alle mer eller mindre annerledes? Hvor perfekt må en tilslutt være for å bli født? Menneskeverd jobber med holdninger til det ufødte liv. Når det oppdages sykdom eller avvik hos barnet i mors mage, velger mange abort, litt avhengig av hva slags avvik der er snakk om. Når det eksempelvis oppdages at barnet har Downs syndrom, velger ni av ti norske kvinner abort. Dette kalles selektiv abort.

3. Lovverk og regulering
Nyere bioteknologi gir mulighet for å kartlegge og diagnostisere fosteret tidlig i svangerskapet, såkalt prenatal diagnostisering. Abortlovens paragraf 2 c åpner for senabort av foster som kan ha nedsatt funksjonsevne, genetiske variasjoner og sykdom. Senabortgrensen er i Norge satt til 22. uke i svangerskapet (21 uker + 6 dager). Abortloven bruker begrepet «sykdom», men i praksis er også synlige funksjonsnedsettelser og genetiske variasjoner inkludert, for eksempel leppe-gane-spalte og Downs syndrom. Etiske problemstillinger og politiske dilemmaer som er en direkte konsekvens av den bioteknologiske utviklingen behandles innenfor bioetikken.

Kilde: Store Norske Leksikon og Lovdata