Tema: Aktiv dødshjelp

1. Hva er aktiv dødshjelp?
Aktiv dødshjelp brukes til forskjell fra det tidligere passiv dødshjelp, som i dag omtales som behandlingsbegrensning. Behandlingsbegrensning er noe radikalt annet enn aktiv dødshjelp, ettersom man har som intensjon å ta livet av en pasient, enten ved eutanasi eller ved legeassistert selvmord. Her får du en begrepsoppklaring:

Definisjoner av aktiv dødshjelp:

• Eutanasi: En leges intenderte (tilsiktede) drap på en pasient ved å injisere medikamenter, på personens frivillige og kompetente forespørsel.
• Legeassistert selvmord: En leges intenderte (tilsiktede) hjelp til en person i dennes selvmord, ved å skaffe til veie medikamenter som vedkommende kan innta selv, på personens frivillige og kompetente forespørsel.
• Assistert selvmord er en form for aktiv dødshjelp som kun praktiseres i Sveits på grunn av et ‘hull i lovverket’. Eutanasi er derimot forbudt i Sveits. Fordi assistert selvmord ikke er vedtatt ved lov, er det heller ingen lovmessige kriterier for hvilke pasient-grupper som kan søke om slik assistanse.

Aktiv dødshjelp er ikke:

• Ikke-frivillig medisinsk drap: Pasienter som ikke er kompetente (demente, nyfødte, o.l.) og dermed ikke kan spørre om dødshjelp.
• Ufrivillig medisinsk drap: Pasienter som er kompetente, men som ikke har spurt om dødshjelp.
• Behandlingsbegrensning: Å avslutte nytteløs behandling. Dette er ikke eutanasi. Pasienten dør her av sykdommen, og ikke av en drapshandling. Pasientrettighetsloven § 4-9 sier at «En døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling”. Intensjonen med behandlingsbegrensning (passiv dødshjelp) er aldri å ta et liv. Derfor lønner det seg å ikke blande begrepene: Det er stor forskjell på å ta et liv, og å la noen dø.

2. Etiske problemstillinger
Vi må tenke på hvilket samfunn vi ønsker å skape, og hvordan en slik dødskultur vil påvirke oss. Norsk helsevesen jobber iherdig for å forebygge at folk tar livet sitt. Om man på den andre siden skulle tilby døden som løsning, kommuniserer vi at livet til et menneske kan slutte å ha verdi. Da vil utsatte grupper, som eldre og syke, kunne føle presset til å ta imot et tilbud om de ikke lenger vil være til bry. Hvordan vi tar vare på de som trenger det mest, sier mye om hvilke verdier vi setter høyt i samfunnet vårt. Tilbud om aktiv dødshjelp er et iskaldt signal å sende til mennesker når de er som mest sårbare.

Hvorfor ønsker mennesker dødshjelp?
Delstaten Oregon i USA åpnet for legeassistert selvmord i 1996. Der viser statistikken fra disse årene at begrunnelsen til ønsket om å dø i sjelden grad er å slippe smerte (26,4 prosent). Tap av selvstendighet (91,4 prosent), frykt for tap av livskvalitet (89,7 prosent) og tap av verdighet (77,0 prosent) utgjør de vanligste årsakene til dødsønsket. 43 prosent oppgir også at de opplever seg som en byrde for familien. Statistikk viser lignende resultater for land som Belgia, Nederland og Canada.

Alternativ til dødshjelp
Menneskeverd oppfordrer politikerne våre til å jobbe for god livshjelp og styrket ivaretakelse av mennesker i livets siste fase. Vi har nok kunnskap om god omsorg og smertelindring, slik at ingen skal måtte trenge å ha store smerter. Der dette er mangelvare, må vi heller bedre kvaliteten og tilbudet. At man ikke har annet å tilby enn å gjøre slutt på livet, er en krenkelse av menneskeverdet.

Negativt helsepersonell
De fleste som utfører drapshandlingen i land hvor det er tillatt, er allmennleger. Majoriteten av norsk helsepersonell er tydelige på at deres oppgave ikke er å ta liv. Etiske regler for norske leger beskriver at «legen skal helbrede, lindre og trøste (§1)». Den norske medieundersøkelsen fra 2015 viser at norske leger og sykepleiere er mye mer negative enn den øvrige befolkningen til legalisering av dødshjelp i Norge, og legenes, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger alle har vist klar motstand.

3. Lovverk og regulering
Diskuteres det om et land skal legalisere dødshjelp, må også grensene for dødshjelp diskuteres. I dag gjelder grovt sagt to hovedmodeller: Oregon-modellen fra USA, og Benelux-modellen.

Benelux-modellen tar utgangspunkt i uutholdelig lidelse som nødvendig for å kunne be om å dø. Grensene har skiftet, og i Nederland har tallene økt raskt, hvor over 6585 personer ble avlivet i 2017. Oregon-modellen forutsetter en forventet levetid på maks seks måneder som nødvendig for å kunne be om å bli tatt livet av. Her ble det utført dødshjelp på 133 personer i 2016.

Grensene sklir gradvis ut
Mange spørsmål må besvares. Skal kun døende personer få hjelp til å dø, og hvordan skal man avgrense hvem som er døende? Er fysisk sykdom mer alvorlig enn psykisk sykdom? Hvem lider nok til å få dødshjelp? Hvor mye lidelse skal til for å kvalifisere som uutholdelig?

I flere land der det åpnes opp for dødshjelp, skjer det en utglidning i dødshjelp-praksisen til tross for at loven er den samme. I Nederland er nedre aldersgrense senket til 12 år, mens i Belgia har den forsvunnet helt (her skjedde dette etter en lovendring i februar 2014). Barn med alvorlige sykdommer eller misdannelser får «hjelp» til å dø, om barnet og/eller foreldrene samtykker. Dødshjelp innvilges nå ved både fysisk og psykisk sykdom, og i dag diskuterer man hvorvidt opplevd «livstretthet» alene kan kvalifisere til å be om å bli tatt livet av. Det viser at uansett hvilke grenser man setter for hvem som kan få dødshjelp, vil det alltid utelukke noen. Om vi først sier ja til at leger kan ta uskyldig liv, og til at mennesker kan frasi seg retten til liv, er det vanskelig å finne et logisk sted å plassere grensen. Finnes det da noe slikt som retten til å bestemme over egen død?

Strever du med suicidale tanker? Her kan du få hjelp:

• Er det akutt? Ta kontakt med legevakten eller ring 113.
• Kors på halsen er anonymt og du kan ringe gratis (800 333 21), chatte eller skrive til en voksen.
• Kirkens SOS: Telefon 22 40 00 40 og chatt på nett  hele døgnet.
• Mental helse: Telefon 116 123 og nett hele døgnet.
• LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Kilder:
Ezekiel, E. J. et al. 2016. Attitudes and Practices of Euthanasia and Physician-Assisted Suicide in the United States, Canada, and Europe. JAMA: 2016; 316(1):79-90.

Materstvedt L.J. et al. 2003. Euthanasia and Physician-Assisted Suicide: A View From an EAPC Ethics Task Force. Palliat Med 17 (2), 97-101.

Materstvedt L.J., Førde R. 2011. Fra aktiv og passiv dødshjelp til eutanasi og behandlingsbegrensning. Tidsskriftet for Norsk Legeforening. No. 21, 131:2138-40

Oregon Public Health Division. Oregon Death with Dignity Act Annual Reports, 1998-2015.