Publisert: 14.03.19 Skrevet av: Morten Dahle Stærk, Generalsekretær
Hovedparolen til årets åttende mars-tog sto i skarp kontrast til hva som var parolen i november – nemlig «ikke rør abortloven».
Sjeldent har budskapene fra samme miljø stått mer direkte i indre motsetning til hverandre; man kan ikke på samme tid beholde abortloven uendret og samtidig utvide selvbestemmelsesgrensen med en måned. Det ville jo bety den største endringen i loven siden 1979. Årsaken til dette slående paradokset er selvsagt at man ikke vil at abortloven skal strammes inn, men utvides.
Arbeiderparti-politikere har gitt uttrykk for at de etter tvillingabort-forbudet ikke bare vil reversere forbudet mot selvbestemt tvillingabort, men også vurderer å fjerne nemndene i tilknytning til senaborter. Men diskusjonen om nemndene startet ikke med regjeringsskiftet; i fjor raste debatten om nøyaktig det samme etter at flere ungdomspartier foreslo å fjerne nemndene frem til 18. uke. Unge Venstre-leder Sondre Hansmark foreslo faktisk 24-ukers abortgrense, et standpunkt som raskt ble parkert.
Første gang jeg var i direktesendt TV-debatt, tilbake til 2005, var temaet nettopp et SV-forslag om å utvide grensen for fri abort frem til uke 16. Den gang var det opplagt at Menneskeverds posisjon var flertallsposisjonen. En undersøkelse i høst viste at over halvparten av befolkningen ville beholde nemndene fra uke 12. Men det er nok ikke så selvsagt lenger. Etterhvert som selvbestemmelses-prinsippet nærmest trumfer alle andre hensyn, har forsvaret for nemdene blitt svakere.
En av de som har tatt til orde for å fjerne nemndene, er konstituert overlege ved Kvinneklinikken i Stavanger, Tilde Broch Østborg. I en kronikk i Morgenbladet 18. november argumenterer hun for at belastningen ved å måtte møte i nemnd taler for at vi bør fjerne dem og erstatte nemndene med «en tverrfaglig rådgivningstjeneste som kan gi god informasjon om fosterets tilstand, prognose og mulige støtteordninger frikoblet fra avgjørelser om avbrudd.»
Ideen om en tverrfaglig rådgivningstjeneste er god, spesielt hvis man har utsikter til å få et sykt barn. Da trenger man virkelig all hjelp og støtte man kan få, og det så tidlig som mulig i svangerskapet. Jeg tror også Østborg har rett i at mange kvinner vil velge å bære frem et sykt barn hvis de får tilstrekkelig informasjon og støtte. De færreste ønsker i hvert fall abort på grunnlag av mindre alvorlige tilstander. Likevel mener jeg at det fremdeles er behov for nemnder etter uke 12.
Nemnder er ikke primært et beslutningsorgan for eller mot abort – slik jeg ser det. Nemndenes funksjon er å vurdere om kriteriene for abort er oppfylt. Hvis nemnden mener at kriteriene er oppfylt, så er det fremdeles opp til kvinnen om hun vil ta abort. Det faktum at de aller fleste søknader blir innvilget, viser at kvinnens situasjon fremdeles er prioritert fremfor fosterets rettsvern til omtrent halvgått svangerskap.
Jeg mener at en liberal praksis i nemdene er et dårlig argument for å kvitte oss med dem. Snarere burde man diskutere om fosteret har nok rettsvern innenfor dagens lovgivning. Nemndene gir et viktig signal om at fosteret ikke er helt rettsløst i begynnelsen av andre trimester. Det skal gode grunner til for å ta abort så sent i svangerskapet. Det faktum at noen få får avslag selv innenfor en så liberal praksis som vi har i dag, er i seg selv et tegn på at vi trenger denne skansen.
Det kanskje viktigste argumentet mot å fjerne nemndene er bekymringen for utviklingen av sorteringssamfunnet. I fremtiden vil stadig mer informasjon om fosteret gjøres tilgjengelig stadig tidligere i svangerskapet. Jeg tror ikke aksept for abort i tilfelle bagatellmessige lidelser vil komme over natten, men det vil komme forsiktig: En familie med tre jentebarn aborterer i håp om at neste vil være en gutt. En av to tvillinger har diabetes; familien bestemmer seg for å beholde den som er friskest. Da trenger vi et vern – ikke bare om fosteret, men også våre verdier. Derfor trenger vi nemnden.
Innlegget ble først trykket i avisen Dagen 14. mars 2019.