Publisert: 14.03.19 Skrevet av: Susanne Ward Ådlandsvik, Informasjonskonsulent
– Vi må tilby omsorg, lindring og nærhet i stedet for dødshjelp. Liberalisering av dødshjelp vil få destruktive konsekvenser for samfunnets menneskesyn, hevder forfatterne av den ferske boka «Jeg vil dø».
Ekteparet Randi og Andreas Espegren Masvie har skrevet bok om problemstillingene knyttet til liberalisering av dødshjelp. De har gått grundig til verks for å tegne et tydelig og helhetlig bilde av hva det moderne dødsønsket egentlig handler om og hvilke konsekvenser en liberalisering vil få.
Boka inneholder blant annet dødshjelpshistorier fra virkeligheten, og en av dem forteller om en ung, nederlandsk kvinne som havnet i en dyp depresjon. Livet opplevdes meningsløst, og hun gravde seg ned i en grop som stadig ble dypere. Hun kom til et punkt hvor hun ikke orket å leve lenger og søkte om dødshjelp. Legen som mottok søknaden rådførte seg med psykologen som hadde behandlet henne, og de var begge enige om at situasjonen var håpløs og lidelsen uutholdelig. Søknaden ble innvilget, og kvinnens liv skulle avsluttes tre uker frem i tid. Men så skjedde noe uventet. Kvinnen møtte en mann som hun forelsket seg i, noe som endret hennes ønske om å dø.
– Dette er på mange måter en banal historie, men den viser hvor galt det kan gå når fortolkningen av loven stadig utvides. Lidelsesbegrepet har sakte, men sikkert blitt utvidet for å favne stadig flere, sier Randi.
Historiene fra virkeligheten har ekteparet Espegren Masvie samlet i Nederland, hvor de har snakket med pårørende, leger, sykehusprester og andre som har vært med i prosessen rundt mennesker som har søkt om – eller fått – eutanasi.
– Historiene illustrerer hvordan det kan se ut hvis vi skulle få en lovgivning som ligner på den nederlandske, forteller de.
Endre en hel kultur
– Hva må til for at Norge ikke skal ende opp med samme lovgivning som Nederland?
– Det handler om å endre en hel kultur og forståelsen av hva som er godt og verdifullt. Vi ser hvordan forherligelsen av autonomi er en viktig driver for ønsket om dødshjelp. I kulturer hvor autonomi ikke er så fremtredende, ser vi heller ikke ønsket om å liberalisere dødshjelp. For å endre en kultur, må det blant annet meningsbrytning til, noe denne boka er et forsøk på å være en del av, sier Andreas.
– I tillegg kan det skje en endring ved at mennesker snakker sammen om hva som er viktig og reflekterer kritisk rundt hva som er verdifullt i deres liv. Mange tenker automatisk at livet ville blitt meningsløst hvis man skulle havne i en rullestol. Men er det nødvendigvis sant? spør han.
– Noe av det som preger folks holdninger til dødshjelp, er at man hører forferdelige historier om uutholdelig lidelse. Man skal selvsagt ha sympati og forståelse for at noen ønsker å dø. Men det betyr ikke at det er riktig å tilby dem dødshjelp. Det er destruktive konsekvenser forbundet med å åpne opp for dødshjelp, sier Randi.
– Ikke bare er det umulig å formulere en god lov, men det menneskesynet som ligger i selve liberaliseringen, er ikke et godt menneskesyn, sier Andreas.
Tap av frihet
Skribentene tror mange har en forestilling om at de som ønsker dødshjelp er de som lider og har store, fysiske smerter. En undersøkelse fra Oregon som ble utført blant mennesker som ønsket hjelp til å dø, viser imidlertid at smerte kom langt ned på listen over grunner for å søke dødshjelp.
– De tre største bekymringene var tap av frihet, tap av mulighet til å leve et liv man trives med og tap av verdighet – mens den fjerde største bekymringen var følelsen av å være en byrde, det være seg for samfunn eller familie. Fordi vi setter autonomi så høyt, så blir det naturlig å ønske død når vi blir avhengig av andre. Det moderne dødsønsket handler ikke primært om frykt for utilstrekkelig lindrende behandling, sier Randi.
– Det er dessuten veldig få i dag som lider uutholdelig i form av fysiske smerter. Utviklingen av lindrende medisin er kommet så langt at knapt noen trenger å lide uutholdelig. Og dersom helsetjenesten i større grad evner å forstå den helhetlige smerte – altså ikke bare den fysiske, men også smerter som er psykiske, sosiale og eksistensielle – er det grunn til å tro at ønsket om dødshjelp kan reduseres betraktelig. Det er mer ressurskrevende, men mer humant å få mennesker til å oppleve mening der hvor de er, i stedet for å skjære dem av fra samfunnets kropp som dødt kjøtt. Det krever tid, ressurser og nærhet, men som samfunn og som enkeltmennesker bør vi engasjere oss i den enkelte og ta del i deres lidelse ved å vise bekreftelse og omsorg, sier Andreas.
– Hva håper dere at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boka?
– Det ene er at det er umulig å utforme en god dødshjelps-lov som ikke beveges mot stadig økende liberalisering, og det andre er at når man åpner for dødshjelp, så normaliserer vi et destruktivt menneskesyn som er spesielt ødeleggende for de svake. Samfunnet kan gjøre en hel del for å lindre smerte og ivareta verdigheten til den som lider – langt mer enn det som gjøres i dag, avslutter ekteparet Espegren Masvie.
Boka lanseres torsdag 14. mars kl. 20.00 på «Dattera til Hagen».
Om forfatterne:
Randi Dorthea Espegren Masvie (f. 1992) er jurist fra Universitetet i Bergen.
Andreas Espegren Masvie (f. 1992) har en bachelor i økonomi og administrasjon ved Norges Handelshøyskole og studerer nå filosofi og teologi ved University of Oxford.
Boka «Jeg vil dø» er gitt ut av Skaperkraft og Frekk Forlag.