Publisert: 30.04.18 Skrevet av: Daniel Joachim Kleiven, Informasjonsansvarlig
Cecilie Hertzberg (30) trodde hun var en tydelig tilhenger av legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Men etter å ha møtt realitetene av et slikt samfunn i Nederland, skiftet hun raskt mening.
På et sykehjem noen år tidligere, deltok Cecilie i en engasjert samtale med pleiekollegaene sine rundt middagsbordet etter en dag med mye strev.
– Jeg vil heller dø enn å ende på et sykehjem selv, utbrøt plutselig en av kollegaene.
Cecilie var sårt enig, og samstemmig uttrykte de et ønske om at dødshjelp burde bli lovlig i Norge. Med en fersk interesse for temaet valgte hun senere å fokusere masteroppgaven sin på situasjonen i Nederland, hvor aktiv dødshjelp har vært praktisert i mange tiår og vært lovlig siden 2002. Nederlendernes lovgivning tar utgangspunkt i personers opplevde lidelse som nødvendig for å kunne be om å bli drept.
Gruppen av mennesker som skal få lov, har stadig blitt utvidet. De som blir nektet dødshjelp fordi de har feil diagnose, opplever seg diskriminert og kjemper for sin «rett». Følgelig har tallene på personer som har blitt avlivet på denne måten steget raskt og var på hele 6.585 i 2017, eller 18 stk per dag.
– Jeg fant ut at det veldig lite sosialantropologisk forskning på feltet og ønsket å gjøre et bidrag, forteller hun.
Hun fikk innpass hos hollendernes forening for aktiv dødshjelp, NVVE (Nederlandse Vereniging voor Vrijwillige Euthanasie). Etter ankomsten i Amsterdam fikk hun raskt være med på en konferanse i NVVEs regi. Hun visste enda ikke hvordan oppgaven hennes skulle se ut eller hvor sterke meninger organisasjonen hadde.
– Jeg oppdaget raskt at kriteriene for å be om dødshjelp i Nederland ikke betydde stort. I praksis kunne hvem som helst be om å dø, og hvis legen din sa nei, kunne du bare fortsette til nestemann. Det vokste frem egne private klinikker som spesialiserte seg på å ha liberale grenser for å ta livet av mennesker.
– Det var en periode med mye konfliktfylte følelser. Som forsker skulle jeg holde meg nøytral og ikke si for mye om mine egne meninger, men jeg må innrømme at jeg ble provosert over mye av det jeg hørte, sier Cecilie.
Deler av organisasjonen var allerede i gang med å kjempe for innføringen av en såkalt “Last Will Pill” – en dødbringende pille som skulle gjøres tilgjengelig for hele befolkningen, slik at enhver kunne ha muligheten til å ta livet av seg når de ønsket, uten å måtte begrunne det for noen andre. Man måtte da ikke møte noen lege eller psykiater for å demonstrere at man virkelig var «beslutningskompetent» eller at man virkelig led av «uutholdelig lidelse».
– Det var mange i organisasjonen med mye sinne og utålmodighet. De var ikke fornøyde med at Nederland brukte så lang tid på å slippe opp kriteriene for hvem som fikk lov til å be om hjelp til å bli tatt livet av. For dem var det bare åpenbart at det å lansere denne pillen var det eneste rette.
Hun beskriver et samfunn hvor det å være gammel er i ferd med å gå fra å være noe fint og naturlig, til å bli et unormalt avvik. Derfor vurderer også nederlandske myndigheter i disse dager å utvide tilgangen av dødshjelp til dem som er trette av livet. Samtidig stenger de samme myndighetene flere sykehjem, som kan oppfattes som et tydelig signal på at man ikke setter pris på og prioriterer de eldre.
Cecilie opplever at den planlagte dødsprosessen fort ender i en form for ritual. Mens noen ønsker å ha kontroll og å være regissør for sitt eget liv helt inn i døden, ser andre på den planlagte døden som en form for ofringsprosess, hvor man ofrer seg for at familien og samfunnet skal spare tid og ressurser.
– Nederlendernes syn på døden har forandret seg. Mange tenker på det som en helsetjeneste. Holdningen til eldre og demente hadde også endret seg hos noen, sier Cecilie betenkt.
En av de anonyme personene hun pratet med uttrykte seg ganske tydelig:
– Demens er det verste som kunne skjedd meg. Da ville jeg mistet kontroll. Jeg håper at legene ikke skal ha noe annet valg enn å akseptere at mennesker med demens må motta dødshjelp. Det er bare et tidsspørsmål. Den medisinske verden er alltid i bevegelse. I mellomtida blir mennesker eldre og eldre, og med det kommer demens. Leger vil før eller siden bli positive til å gi dødshjelp til demente pasienter.
I oppgaven skriver hun om at ved å legalisere en «rett til å dø», kan mange sårbare mennesker oppleve det som en «plikt til å dø». Det er mye forskning som støtter opp om at mange velger å dø fordi de opplever seg som en byrde eller frykter å være avhengig av andre. Cecilie frykter at Norge skal åpne opp for noe lignende, og tror at et sterkere sorteringssamfunn kan vente oss på andre siden.
Cecilie Hertzbergs eget liv forandret seg også mye på denne tiden. Sammen med samboeren var hun i ferd med å stifte en familie. Stor var overraskelsen da deres førstefødte, Luke, ble født med Downs syndrom.
Luke hjalp meg til en sterkere forståelse av menneskets verdi, sier mor Cecilie
– Da det første sjokket hadde lagt seg, så jeg på den lille premature gutten min og oppdaget et barn som mer enn andre trengte moren sin. Jeg hadde lite erfaring med mennesker med Downs syndrom og innrømmer glatt at jeg hadde de samme fordommene som mange andre som ikke vet. Det var mine egne fordommer jeg ble konfrontert med da jeg fikk beskjeden om at sønnen min har Downs syndrom.
– På et vis var det veldig deilig. Jeg hadde alltid hatt klare forestillinger om hva som var det perfekte liv. Da vi fikk Luke, raknet disse, og det førte til at jeg kunne senke skuldrene og vi kunne leve mer i de gode øyeblikkene. Jeg har aldri opplevd så mye kjærlighet og støtte som etter at jeg fikk gutten min. Så mye engasjement og entusiasme. Det gjorde meg stolt, tenk at jeg hadde en så fantastisk søt, liten gutt. Jeg møtte mine egne fordommer i døra, men kunne heldigvis legge dem fra meg, forteller hun.
Hun er sikker på at det nye livet med sønnen har forsterket hennes forståelse av hvor verdifullt hvert enkelt menneske er, og at vi må hegne om et samfunn som tar vare på alle. Det ga henne et nytt perspektiv på oppgaven hun skrev.
I disse dager forsøker hun å søke seg inn på en doktorgradsstilling for å forske videre på hvordan man legger til rette for sårbare grupper av mennesker.
– Jeg er engasjert for omsorg for eldre. Jeg ønsker å forske for å finne ut hvordan vi best kan legge til rette for at de kan oppleve gode dager, avslutter Cecilie med et smil.
Om du ønsker å lese Cecilie Hertzbergs masteroppgave om aktiv dødshjelp, kan du kontakte henne på:
hertzbergcecilie@gmail.com