Norge på bunn i hjemmedød

Her til lands dør mellom seks og femten prosent av befolkningen hjemme. Ingen andre land har lavere tall.

(Først publisert i Vern om Livet – Menneskeverds medlemsmagasin. Stå opp for menneskeverdet og sikre deg fremtidige utgaver ved å bli medlem her.)

– Systemet er bygget og tilrettelagt slik at vi ikke skal dø hjemme, sier Bettina Husebø, forsker og leder for Senter for alders- og sykehjemsmedisin ved Universitetet i Bergen.

I dag er det færre som dør hjemme i byene, omlag seks prosent, enn på bygda, omlag femten prosent. Det er ingen forskning fra Norge som viser hvor mange som kan tenke seg å dø hjemme, men flere internasjonale studier viser at omlag 75 prosent av befolkningen ønsker å dø naturlig hjemme.

– Hvorfor kommer Norge dårlig ut sammenlignet med andre land?

– Det er sammensatt. Vi har blant annet satset mye på sykehjemsmedisin og har det høyeste antallet sykehjemsplasser i verden i forhold til folketallet. Vi er også det landet med flest kvinner i jobb, kombinert med relativt høyt antall barnefødsler per kvinne. Det er kombinasjonen av disse to vi kommer høyest ut på. Dette medfører at vi har begrenset tid til å ta vare på foreldre eller partner som ønsker å dø hjemme, sier Husebø.

Bettina og Stein Husebø fra Verdighetsenteret på besøk på Bergen Røde Kors sykehjem.

Forsker på hjemmedød

I Norge dør nesten 50 prosent av befolkningen på sykehjem, mens rundt 35 prosent dør på sykehus.

– Hvem er disse personene som dør hjemme?

– Vi holder nå på med et forskningsprosjekt for å finne ut akkurat dette. Her undersøker vi om det er yngre eller eldre, menn eller kvinner, og hvilke diagnoser disse har. Vi ser også på forskjellene mellom by og land, og sosiale forskjeller, sier Husebø og legger til:

– Jeg har en liten fornemmelse om at det sannsynligvis er yngre kreftpasienter som dør mer hjemme. Hvilke sykdomsforløp personen har hatt, spiller nok en rolle. Er man en ung kreftpasient, er det annerledes enn en person med demens som har hatt et omsorgsbehov over lang tid.

Døden må planlegges

Forskeren er opptatt av at døden må planlegges tidlig. Det må være et tema i familien hvordan, og hvor, man vil dø når den naturlig inntreffer. Her er det viktig at man kommuniserer sine ønsker på en tydelig måte. Hun trekker frem at vi gjerne er gode til å planlegge kjøp av hus, hytte og båt. Men døden derimot, som vi vet kommer, den planlegges dårlig.

– Hvorfor er vi så dårlige til å planlegge døden?

– Det kan være på grunn av ubehaget det er å snakke om den. Det går på livet løs og kan være skremmende. Jeg har hatt mye kontakt med folk som er alvorlig syke, og de sier ofte at de ikke tenker på noe annet, men likevel er det et tema som det er vanskelig å ta opp, mener hun.

Skoleelevenes tanker

En dag i året arrangeres Forskningsdagene i Bergen. I år hadde  forskerteam ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin en stand der de spurte 555 ungdomsskole-elever hvor de trodde bestemor eller bestefar ønsket å være ved livets slutt, hva de trodde ville være viktig for dem og hvilke behov de ville ha. Alle skoleelevene skrev svarene på små lapper.

– Det skoleelevene prioriterte høyest, var at besteforeldrene fikk være hjemme, de mente familien var viktigst og at man ikke hadde smerter. Det var også viktig at de fikk dø med verdighet. Barna var opptatt av at vi måtte bry oss, sier Husebø.

Hvis man dør planlagt hjemme, og ikke på en institusjon, gjør det at sorgprosessen kan begynne tidligere og på en annen måte, mener Husebø.

– Å dø hjemme er høytidelig, og avslutningen på livet får en helt annen kvalitet. Noen ganger er det ikke mulig å dø hjemme, og det er gode grunner for at vedkommende for eksempel flytter inn på sykehjem. For mange er det et godt alternativ. Jeg kjenner få etterlatte som har angret på at deres kjære fikk dø hjemme, men ofte er det ikke mulig, sier Husebø og legger til: Vi må unngå å danne et A- og et B-lag.

– Vil det at flere dør hjemme, gi oss et mer naturlig forhold til døden?

– Absolutt. Døden har dødd i vårt samfunn. Vi har usynliggjort den, og det er tragisk. Tidligere var det nabokjerringa som tok ansvar og var til stede når den i nabohuset skulle dø. Det er et håndverk å pleie folk ved livets slutt. Et håndverk jeg mener alle burde beherske fordi det er en naturlig del av livet.

Vil dø på løpetur

Forskeren mener familie, eller andre man stoler på, må være til stede for at man skal kunne dø hjemme. I tillegg er det viktig med en fastlege som kommer innom, og at man får kompetent hjemmesykepleie. I snitt kommer en fastlege hjem til en døende tre til fem ganger, mens hjemmesykepleien bør komme innom minst en gang hver dag.

– Hvor vil du selv foretrekke å dø?

– Jeg tror, og håper, jeg blir 115 år og dør på løpetur i skogen. Hvis ikke, vil jeg dø hjemme på Krokeide i Bergen hvor vi har hus med utsikt over sjøen. Her ønsker jeg å stå ved sengen min i stuen og se utover. Barna mine, derimot, kan av og til true meg for moro skyld, og si når vi diskuterer: Mor, vi kommer til å sende deg til et sykehjem. Ingen vil ha deg hvis du oppfører deg slik, sier Husebø og ler.

«Det er et håndverk å pleie folk ved livets slutt. Et håndverk jeg mener alle burde beherske fordi det er en naturlig del av livet.»