Publisert: 14.12.15 Skrevet av: Helene Pederstad Øien, Undervisningsansvarlig
Aktiv dødshjelp diskuteres i mange land hvor dette er forbudt, inkludert i Norge. Det er en trygghet at vi har en legestand som tydelig er imot en legalisering, men overlege Morten Horn er bekymret for den internasjonale dødshjelp-trenden.
Tekst: Helene Pederstad Øien Foto: Privat
Morten Horn er overlege i nevrologi ved Oslo Universitetssykehus. Han er en av Norges mest aktive debattanter mot legalisering av dødshjelp og følger nøye med på utviklingen av dødshjelp i andre land.
Et viktig signal fra Storbritannia
I september i år stemte det britiske parlamentet ned et lovforslag om å innføre legeassistert selvmord i Storbritannia. 330 stemmer imot og 188 stemmer for. Horn mener at dette viser oss at når lovforslag om aktiv dødshjelp gjennomgår en seriøs parlamentarisk behandling, så vil det gjerne avdekkes alvorlige svakheter og mangler ved forslagene.
– Svakhetene handler ikke om hvorvidt det er eller ikke er «moralsk riktig» å innføre aktiv dødshjelp, mener Horn. – Det går i stedet på de viktige spørsmålene: Hvordan skal det avgrenses? Hvordan skal det reguleres? Hvordan skal det kontrolleres? Hva vil effekten være, på sårbare individer, og på helsevesenet og samfunnet som helhet?, forklarer debattanten. Han mener at måten britene har behandlet loven på viser at en slik dramatisk lovendring må tas på alvor. Dette sender et viktig signal til andre land som vurderer dødshjelp. Dessverre finnes det også eksempler på at lovendringer ikke blir behandlet slik de burde.
En ubrukelig modell
I den amerikanske delstaten Oregon kan en pasient be om legeassistert selvmord dersom vedkommende har en uhelbredelig sykdom og mindre enn seks måneder igjen å leve. De samme kriteriene skulle gjelde loven som ble nedstemt i det britiske parlamentet. Horn mener at denne modellen er et eksempel på hvor vanskelig det er å avgrense og regulere dødshjelp.
– Oregonmodellen gir en slags avgrensning i form av kravet om seks måneders levetid, men problemet er at det er bortimot umulig for leger å prognostisere levetid i dette tidsperspektivet. Det blir i stor grad opp til legens skjønn, om pasienten skal falle innenfor eller utenfor lovens krav, forklarer overlegen.
Videre påpeker han at modellen krever at pasientene skal være beslutningskompetente, men den gir myndighetene svært liten mulighet til kontroll av legens praksis, og kan på den måten ikke sikre at dette kravet er oppfylt. – Modellen er rett og slett ubrukelig, mener debattanten.
California får dødshjelp
I California vedtok de denne høsten en lov for legeassistert selvmord basert på Oregonmodellen. Prosessen fram til en lovendring mener Horn er inspirert av dødsfallet til Brittany Maynard, en 29 år gammel kvinne fra California. Hun ble diagnostisert med en uhelbredelig kreftsvulst og flyttet til Oregon der hun fikk legeassistert selvmord 1. november i fjor. En organisasjon som kjemper for legalisering av dødshjelp i California, brukte Maynard som frontfigur, blant annet fordi hun var ung og pen.
– De framhevet at Maynard var en så vital og selvstendig kvinne, at det ikke var mulig for henne å leve med sykdom og funksjonstap, forklarer Horn. – Dét kan selvsagt stemme for hennes del, men vår erfaring som helsearbeidere er jo at mange som rammes av alvorlig sykdom endrer perspektiv og finner nye sider ved livet som gir det mening og verdi. Det er synd at dette ikke kom klarere fram i legaliseringsdebatten i California, mener overlegen.
– På hvilken måte påvirket hennes dødsfall denne lovendringen?
– I parlamentsbehandlingen dominerte personlige historier fra lovgivere som hadde mistet sine kjære, ofte i smertefulle dødsleier. Det paradoksale var at Maynard aldri kom dithen at hun led uutholdelig ved livets slutt. Snare tvert i mot, men hun tok sitt liv for å unngå den skjebnen som skrekkhistoriene forberedte henne på, og som lovgiverne fortalte om, forklarer Horn. Han mener at det også er en mangel ved lovendringen at de ikke var mer oppdatert på de mulighetene som faktisk finnes i dag for å lindre symptomer, og skape bedre dødsleier enn det som før var mulig.
LES OGSÅ: – Noe skurrer med historien om Brittany Maynard.
Eldre opplever seg som en byrde
Smerte og lidelse er ofte det argumentet som brukes for dødshjelp, men en årlig rapport fra Oregon viser at kun 24 prosent oppgir smerter, eller frykt for smerter, som årsak til dødsønsket. I stedet bunner det i mer «eksistensielle smerter» som frykt for tap av selvstendighet, tap av livskvalitet og tap av verdighet. I tillegg oppgir hele 40 prosent at de føler seg som en byrde for familie og venner. – Problemet er jo at dette på et vis er sant, mener Horn. – Vi er en byrde for våre omgivelser når vi blir syke og gamle. Det krever oppofrelse, fra pårørende og samfunn, dersom vi skal hjelpe gamle og syke til å oppnå verdighet også mot livets slutt, forklarer han.
Nederland fremmet nylig et lovendringsforslag som gikk ut på å tilby dødshjelp til alle over sytti år. Selv om forslaget ble nedstemt, kan det vitne om et utpreget syn på eldre og syke som ubrukelige og verdiløse. – Kanskje også jeg, om tjue år, vil ha endret meg så det faller naturlig for meg å tenke slik når jeg nærmer meg sytti. Men det strider fundamentalt med mitt syn på livet, på menneskeverdet, og jeg ønsker å kjempe i mot at et slikt menneskesyn skal få lov til å bli legitimt og styrende i samfunnet vårt, sier Horn.
En verdig avslutning på livet
I møte med mange pasienter nær livets slutt har Horn gjort seg opp noen tanker om hva han mener er en verdig avslutning på livet: – For meg er en verdig livsavslutning at det er en form for ro og omsorg rundt den døende. At man har, om ikke forsonet seg, så i hvert fall innsett at døden står for døren, og at de som står rundt gjør det de kan for å trøste, trygge og lindre, sier overlegen. – Jeg tror også det bidrar til verdighet i dødsomsorgen at leger, sykepleiere og annet helsepersonell er tilstede, og viser at de tar pasienten og hennes behov på alvor, selv om man har innsett at pasienten vil dø, legger han til.
– Hva mener du er det aller viktigste argumentet mot dødshjelp?
– Det aller viktigste argumentet for meg er at det ville bryte med mitt syn på menneskeverdet. Jeg kan se for meg at det ville være barmhjertig å hjelpe et lidende menneske med å ta sitt liv på en skånsom måte. Men jeg kan ikke gå med på at vi som samfunn skal legalisere, og normalisere, at leger vurderer pasienter og beslutter hvem skal få ta sitt liv. Det strider mot legerollen, og det strider mot mitt syn om at alle mennesker har den samme verdi, uavhengig av funksjonsnivå og helsetilstand, avslutter Horn.
RESSURSER: Temaark – Hva er aktiv dødshjelp?