Publisert: 04.12.14 Skrevet av: Kristin Wennemo Malmin, Konst. informasjonsansvarlig i Menneskeverd
Leger i Nederland ønsker nå å åpne for organdonasjon ved eutanasi, fordi det kan redde flere liv. Liv Kjersti S. Thoresen i Menneskeverd mener at det derimot kan føre til en nedvurdering av menneskelivet.
Tekst: Kristin W. Malmin Foto: Anders Kjøndal
Siden 2002 har det vært tillatt med eutanasi i Nederland. Nå foreslår leger i landet å åpne for organdonasjon fra de som ønsker aktiv dødshjelp. Det beregnes at slike organdonasjoner kan redde mellom 250 og 500 menneskeliv, melder Kristelig Dagblad i Danmark.
Generalsekretær i Menneskeverd, Liv Kjersti S. Thoresen, er redd for at en slik mulighet vil være med på å degradere menneskelivet. At presset på nytteverdien av et menneske blir større, og at hvert enkelt menneskeliv får mindre verdi.
I tillegg tror hun at muligheten til å gi organer i disse tilfellene, vil kunne lede til at enkelte vil fremskynde sin død. Det gjelder særlig i de tilfellene der den enkelte opplever at de selv ikke har noen verdi, eller opplever at de er en belastning for andre fordi de er pleietrengende.
– Sist, men ikke minst, kan dette gi et friere spillerom for leger, som da ikke bare er herre over liv og død, men som også kan tilpasse et menneskes død til andres behov for organer. Vi ser allerede i dag at eutanasi misbrukes i Nederland, der mennesker blir tatt livet av uten å ha samtykket til dette selv. Det er grunnleggende viktig at folk kan komme til legen sin og kunne stole på at du får den helsehjelpen du har behov for. Jeg vil tro at de fleste leger har pasienten i fokus, men mer makt gir også større rom for misbruk, bemerker generalsekretæren.
Les også: Den truende dødshjelpen
Et farlig skritt
Morten Magelssen er lege, ph.d. i medisinsk etikk og forfatter av boken Menneskeverd i klinikk og politikk. Han tror at det å åpne for organdonasjon ved eutanasi, vil øke presset på svake grupper.
– Funksjonshemmede, deprimerte og ensomme trenger å få høre fra medmennesker og samfunn at de er verdifulle. Det at eutanasi er tilgjengelig, kommuniserer til dem at livet deres kanskje ikke er verdt å leve, og at de bør vurdere om de ligger samfunnet til byrde. Når du nå vet at din død kan redde menneskers liv gjennom organdonasjon, kan ”plikten til å dø” oppleves enda sterkere. Derfor er dette et farlig skritt, mener Magelssen.
Han legger til at forslaget også viser noe annet om nederlandsk eutanasipraksis.
– Da eutanasi ble innført, var begrunnelsen at det var nødvendig for sterkt lidende pasienter ved livets slutt. Men organene fra slike pasienter vil være preget av sykdommer, slik som kreft med spredning, og vil ikke være brukbare for donasjon. Når det da oppgis at organdonasjon etter dødshjelp kan redde nærmere 500 personer årlig, viser det at mange får eutanasi for ikke-dødelige tilstander. Det er enda en bekreftelse på at nederlandsk eutanasipraksis har økt kraftig i omfang, og at terskelen for å få dødshjelp har blitt stadig lavere, påpeker Magelssen.
