Publisert: 09.10.14 Skrevet av: Maria Victoria Kjølstad Aanje, Kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd
Menneskeverd mener regjeringen ikke har holdt det de lovte i samarbeidsavtalen 2013. Engangsstønaden til gravide er ikke økt ytterligere.
Samarbeidsavtalen fra høst 2013 fastslo en økning en engangsstønad for gravide uten fast inntekt. Hittil har regjeringen økt dette med skarve 3000 kroner, noe som bare er en symbolsk sum. Hvor langt rekker 3 230 kroner i måneden om du bor alene og skal forsørge både deg selv og et lite barn? Gårsdagens statsbudsjett har ikke tatt lovordene fra samarbeidsavtalen til etterretning ettersom denne summen ikke har blitt forøkt.
Thoresen
Liv Kjersti S. Thoresen, jordmor og generalsekretær i Menneskeverd, er skuffet over at regjeringen ikke har holdt det de lovte. Hun peker på urettferdigheten ved den eksisterende ordningen.
– En kvinne i dagens samfunn kan med sikkerhet hevde at en engangssum på 38 750 kroner neppe fungerer som en reell økonomisk støtte. Fordeler du denne summen på barnets første leveår, ender man opp med en et beløp som er helt utilstrekkelig. Det er helt urimelig at det skal gjøres forskjell på barn når de blir født. Med dagens ordning får noen familier 40 000 kroner og andre opptil 1 million.
Thoresen regner med at KrF vil prioriterere dette i sine videre forhandlinger med regjeringen.
– Deres konkrete forslag om å øke denne til 2 G eller 170 000 kroner, er en god begynnelse og bør være politisk mulig.
Hun peker også på at det er en bred politisk enighet om at antall aborter må ned, og at gode støtteordninger for gravide er et tiltak som kan redusere aborttallet.
– Studier viser at økonomi er en av årsakene til at unge kvinner velger abort. Det er grunn til å tro at i hvert fall noen gravide ville valgt å bære frem barnet sitt hvis den økonomiske tryggheten var tilstede. Det vi investerer i støtte til unge kvinner og par som velger å bære fram sine barn, blir et gode for vårt samfunn på lang sikt. Når vi vet noe om hvorfor så mange velger abort, etterlyser vi politisk vilje til å prioritere tiltak som kan fungere.