En blå strek

Tekst: Kathrine Susanne Karlsen Foto: iStock

Alle snakker om eksemplet om den unge, usikre jenta uten fast inntekt. Hun som bor på hybel og plutselig ble gravid. Hun som akkurat hadde begynt på utdannelsen sin. Hun som, etter vårt samfunns standarder, ikke burde få et barn. Hun som ikke har et avklart forhold til barnets far. Hun er jenta som rotet det til. En gang for ikke lenge siden var jeg den jenta. Jeg var 20 år da det dukket opp en blå strek på en pinne som skulle forandre alt, og jeg følte meg som et hjelpeløst barn.

På en blå strek begynner kampen om verdiene. De verdiene som du kanskje ikke har enda. En blå strek ble slutten på verden slik jeg kjente den, og begynnelsen på en kort fase i livet jeg får høy puls bare av å tenke på. Jeg fikk en deadline i den tolvte svangerskapsuken. Innen den fristen skulle jeg finne ut hvordan jeg ønsket å leve resten av mitt liv.

Jeg skaffet meg en legetime, bare for å være helt sikker. ”Ja, du er gravid” sa legen. Stille. ”Er barnet uønsket eller ønsket?” Stille. ”Jeg vet ikke enda” sa jeg. Stille. ”Kjenner du til mulighetene dine? Før det er gått tolv uker er det ikke noe problem å ta abort”. Jeg ble ikke helt sikker av det legebesøket.

Hun snakket om abort som den største selvfølgelighet, og i mitt tilfelle var det nesten verre enn om hun hadde henvist meg til en annen lege på grunn av sitt abortsyn. Den nærmest arrogante holdningen hun utviste der hun satt på andre siden av pulten har i ettertid gjort meg sint. For meg som satt der var ikke dette en selvfølgelighet, det var ikke statistikk eller enkle inngrep, det var blodig alvor uten noen form for enkel løsning. Ingen quick-fix. Ingen vei tilbake.

Det gikk et par uker, og jeg bestilte meg ny legetime. Denne gangen hos studenthelsetjenesten. Slik som sist fikk jeg mine rettigheter lest opp. Det å beholde barnet i magen var et mindre viktig spørsmål ved legekonsultasjonen, enn spørsmålet ”Har du forstått at du kan ta abort?”

Hvis jeg ville snakke utfyllende om hvilke valg og rettigheter jeg hadde i forhold til å beholde dette ”uønskede” barnet, så måtte jeg snakke med noen andre enn en lege. Jeg tok selv kontakt med rådgivningstjenesten Amathea, hvor vi tegnet opp alle elementene som jeg måtte vurdere. Konfliktene, utfordringene, verdiene, drømmene og påvirkningskreftene som var i sving. Blant annet husker jeg at vi skrev opp ”morsfølelse” med store, røde typer. Der fikk jeg høre at noen hadde tro på at jeg kom til å klare meg helt fint, uansett hvilket valg jeg tok.

I alle andre viktige beslutninger i livet er vi opptatt av å se alle sidene, vurdere risiko og muligheter, før vi tar en endelig beslutning. Hvis fokuset skal være på at vi må gjøre det belastende problemet til den stakkarslige, gravide jenta på legekontoret så lite så mulig, så gjør vi oss selv og henne en bjørnetjeneste.

Jeg måtte gjennom en lang prosess før jeg var klar til å forkaste abort som et alternativ, og en enda lengre prosess for å se at valget om å få et barn ville være verdt det. I dag er jeg utrolig stolt over valget jeg tok, for jeg vet med meg selv at jeg tok den tiden til å vurdere alle alternativene, og valget jeg tok ble gjort fordi jeg visste det var rett for meg. Legenes stemme om retten til abort var klar og tydelig, men hadde ikke denne stemmen blitt vektet opp av samtalene med barnets far, og rådgivningen jeg fikk av Amathea, så ville jeg gjort et valg på et vaklende grunnlag. Hva hadde skjedd om det var opp til bare meg og legen på kontoret? Hvis valget mitt skulle gjøres der og da? Hvis ingen hadde vist meg mulighetene jeg faktisk hadde? Da hadde jeg mest sannsynlig ikke levert verdens nydeligste toåring i barnehagen før jeg satte meg ned for å skrive dette.