Europarådets resolusjon om samvittighetsfriheten begrenser seg ikke til å gjelde selve abortinngrepet, men også henvisningen til abort.
Tekst: Liv Kjersti S. Thoresen – Generalsekretær i Menneskeverd Foto: Anders Kjøndal/Menneskeverd
Kronikken er publisert i dagens utgave av Vårt Land – trykk her
FNs erklæring om menneskerettigheter bygger på naturretten, en klassisk humanistisk rettsoppfatning som også Norge har signert og forpliktet seg til. Den skal sikre at vi som samfunn ikke krenker individets iboende verdi og sikrer at den enkelte skal ha rett til å ta selvstendige avgjørelser, noe som er et demokrati verdig. Disse universelle verdiene er et av de klareste uttrykkene for menneskerettigheter i vår tid og noe som verdenssamfunnet hegner om. Det skulle være urovekkende dersom noen skulle rokke ved en slik erklæring.
I artikkel 18 står det krystallklart at «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet». Europarådets resolusjon 1763/2010 aktualiserer dette for fastleger med å si at «Ingen person, sykehus eller institusjon skal bli presset, holdt ansvarlig eller diskriminert på bakgrunn av at man nekter å utføre, tilrettelegge, assistere eller henvise til abort». Slik sett begrenser ikke resolusjonen seg kun til å gjelde fritak mot selve inngrepet, den tydeliggjør også at dette gjelder henvisning. Med andre ord gir internasjonale konvensjoner samvittighetsfriheten rom og tyngde. Det er stikk i strid med de signalene vi har fått fra motstanderne av reservasjonsretten den siste tiden.
Løfte blikket
Etisk integritet er en av demokratiets viktigste fundamenter og et bærende element i alt arbeids- og samfunnsliv. Samvittighetsfriheten er et termometer som viser hvor totalitært et samfunn er. Professor Jozef Glasa ved det medisinske universitetet i Bratislava sier: «For meg som har opplevd den totalitære kommunismen er det helt uforståelig at Europas demokratiske stater frivillig kan gi avkall på samvittighetsfriheten. Samvittighetsfriheten er en helt grunnleggende frihet som må bestå for at demokratiet skal bestå.»
Vi er som pasienter og samfunnsborgere ikke tjent med leger som bryter med sin indre etiske overbevisning og gradvis skader sin egen yrkesetikk og sin selvrespekt. Et flertall i Lege- foreningen ga i juni sin tilslutning til en slik frihetstankegang da de konkluderte med at «alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død kan gi grunnlag for at leger gis reservasjonsmulighet for deltakelse i henvisning og behandling». For hvis samvittigheten som adferdsregulerende faktor svekkes eller brytes ned, hvilket samfunn får vi?
Oppkonstruert?
Reservasjonsmulighet har i praksis fungert godt over flere år. En kvalitativ studie (Thoresen, 2013) om legers informasjons- og veiledningsplikt i forbindelse med abort, viser at de legene som hadde videresendt kvinnene til andre instanser la stor vekt på at dette ikke skulle gå ut over dem. Fastlegene var opptatt av å gi god informasjon og veiledning, jamfør abortloven. De hadde også avtalt med legene på sykehuset om å skrive under på begjæringen av svangerskapsavbrudd sammen med kvinnene. Det ble tydelig at legenes egne verdier ikke utgjorde et problem for disse pasientene.
I abortforskriften § 1 står det at begjæring om svangerskapsavbrudd skal fremsettes overfor lege eller sykehus som er godkjent. I de større byene har man faktisk oppfordret kvinner til å benytte muligheten til å gå direkte til gynekologisk poliklinikk ved sykehuset med sin begjæring.
Reservasjonsmuligheten har vært til stede i Norge i over 30 år uten at det er registrert klager fra pasienter i forbindelse med abortspørsmålet. Hvorfor er dette usynliggjort i debatten?
Ulike verdisyn
Det er også interessant å merke seg at leger som selv forsvarer abortloven samtidig støtter leger som ønsker å reservere seg. Tidligere leder av allmennlegeforeningen, Jan Emil Kristoffersen, har markert seg som en tydelig forsvarer for samvittighetsfritak. Aktuelle nå er legene Siri Fuglem Berg og Stein Husebø; begge løfter frem legers rett til å jobbe ut fra ulike verdisyn (Husebø i Vårt Land 14. oktober). Fuglem Berg sier til Aftenposten 13. oktober: «Vi bør derfor akseptere at noen leger ser på fosteret som et fullverdig og ukrenkelig liv helt fra unnfangelsen, mens andre leger ser på abort som uproblematisk.»
At to viktige lovfestede prinsipielle rettigheter bryter med hverandre, bør ikke føre til at en må gå dukken. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis vedtak kan føre til smidige løsninger som ivaretar både kvinnens og legens rettigheter. Det er det vi bør ta utgangspunkt i. Det er klart at dagens reservasjonsdebatt må ta loven på alvor, men den må også ta demokratiets fremtid i betraktning. Muligheten til å følge sin samvittighet er en forutsetning for et velfungerende demokrati.