– En av de heldigste i verden

– Hvis jeg kan bruke livet mitt til å inspirere andre, så vil jeg gjøre det, sier Kim Boel Pedersen (41). Til tross for sin CP-diagnose, regner han seg blant verdens én prosent heldigste mennesker.

«En bedre verden» står det på veggen under logoen til Knif Regnskap på kontoret i Kristiansand. En visjon som administrerende direktør Kim Boel Pedersen lever ut både i arbeidsliv og privatliv.
For i likhet med den tidligere amerikanske presidenten John F. Kennedy, spør han ikke hva samfunnet kan gjøre for ham, men hva han kan gjøre for samfunnet. Hans egen diagnose kunne lett ha resultert i 100 prosent uføretrygd. I stedet er han næringslivsleder, trener for et guttelag i fotballklubben Vigør, barne-og ungdomsleder i Hellemyr misjonskirke og styremedlem både i Menneskeverd og i CP-foreningen i Agder. Og attpåtil er han familiefar med kone og tre barn.
– Jeg har vært heldig, sier han.
– Jeg vokste opp med foreldre som var positive realister. Som var innstilt på å gi meg de beste rammebetingelsene de kunne. Og som tidlig lærte meg at jeg måtte gjøre det beste ut av det utgangspunktet jeg hadde.

Daglig trening

Han forteller om faren, en semi-proff friidrettsutøver som laget eget treningsopplegg for sønnen, og som tok ham med på daglige treningsøkter gjennom hele oppveksten.
– Vi satte oss mål. Først tre kilometer rundt lysløypa, så fikk jeg en tier til å kjøpe noe på butikken etterpå. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre en innsats for å kunne gå – og leve – best mulig. Jeg måtte legge noe i potten for å oppnå det beste resultatet. Det har gjort noe med mentaliteten min, forteller han.
Kim fikk ikke diagnosen CP før han var rundt to år gammel. Foreldrene merket at han hadde stiv muskulatur, og at han gikk senere enn andre barn.
– Det var en litt annen tid for 40 år siden, og heldigvis finner man raskere ut av dette nå, slik at barn kommer tidligere i behandling, sier han.

– Jeg ønsker å være en person som gjennom levd liv sier noe om hva som er mulig, sier Kim Boel Pedersen. Han har ikke latt seg stoppe av sin CP-diagnose. (Foto: Susanne Ward Ådlandsvik)

Et viktig valg

Det er ett valg han mener ble spesielt avgjørende for ham og fremtiden hans.
– Da jeg skulle begynne på skolen, lurte foreldrene mine på om de skulle velge vanlig eller tilrettelagt skole for meg. På den tiden var det flere barn med funksjonsnedsettelser som begynte på spesialskole. Men heldigvis bestemte de seg for at jeg skulle gå på vanlig skole. Og det er jeg utrolig glad for, sier Kim.
Han tror ikke han ville ha sittet her i dag, med kone, tre barn og en helt normal jobb, hvis ikke det hadde vært for det valget.
– Det var ekstremt avgjørende. Jeg måtte tilpasse meg, fremfor at omgivelsene tilpasset seg meg. Hva kan jeg gjøre når vi skal på tur? Hva kan jeg gjøre i gym’en? Og det var et sosialt eksperiment. Jeg måtte finne dynamikker for å bli kjent med folk, så de ble kjent med meg som jeg er, uavhengig av beina mine, forteller han.

Ble en kulthelt

Som den eneste på skolen med et synlig handikap, kunne Kim lett ha endt opp som et mobbeoffer. Men ifølge ham selv ble han heller en kulthelt.
– Når noen lurte på noe rundt handikapet, fortalte jeg om det. Om hva jeg kunne og ikke kunne gjøre. Når vi skulle spille fotball og velge lag, var det veldig mange som ville være på lag med meg, til tross for at jeg ikke var blant de beste i fotball, forteller Kim.
Så hendte det at noen utenfra, som ikke kjente ham, kunne «slenge med leppa».
– Da spurte jeg om det var sånn at de hadde lyst til å bytte bein? Da kunne vi jo prøve det og se hvordan det hadde funket? Da ble det som regel «stille i fjøset», og så gikk jeg bare videre. Det er jo ofte sånn at de som mobber, har problemer selv, det opplever jeg som fotballtrener nå, og sånn var det på min tid også, sier han.

Ekstremt takknemlig

Han er fullt klar over at det er mange med funksjonsnedsettelser som har helt andre erfaringer – knyttet til mobbing, utestengelse og dårlig tilrettelegging.
– Jeg er ekstremt takknemlig for rammene jeg har fått vokse opp i, og hvordan det ble tilrettelagt for meg, sier han.
Kim peker opp mot taket og sier han tror «han der oppe» har hjulpet ham.
– Han har gitt meg en mentalitet som har gjort at jeg har blitt robust når det gjelder å håndtere det å leve med funksjonshemmingen min, sier han.
– Hvis jeg fikk valget mellom å være handikappet eller leve på nytt som frisk, så ville jeg ikke byttet. Fordi livet har gitt meg så ekstremt mye til nå ut ifra de perspektivene jeg har fått som funksjonshemmet, sier han.

Hvis noen mobbet Kim da han var liten, spurte han dem om de hadde lyst til å bytte bein. «Da ble det stille i fjøset», sier han. (Foto: Susanne Ward Ådlandsvik)

En annen kalkulator

Som øverste leder i et regnskapsbyrå med 110 ansatte og 650 organisasjoner på kundelisten, sier det seg selv at Kim er opptatt av inntekter, utgifter, kost og nytte. Men når det kommer til mennesker, tar han i bruk en helt annen kalkulator.
– Med min diagnose hadde jeg stått lavt på rangstigen hvis min verdi som menneske ble vurdert ut fra hva det var forventet at jeg kunne bidra med. Prognosen ville gitt røde tall, og jeg vil koste mer enn jeg kan bidra med. Når vi vurderer mennesker ut fra kost/nytte-prinsippet, får vi et iskaldt samfunn, mener han.
Da han fikk spørsmål om å stille som kandidat til styret i Menneskeverd, sa han ja, til tross for at kalenderen var full nok som den var.
– Menneskeverd er en organisasjon jeg gjerne vil bruke tid og krefter på. De jobber for et samfunn med mangfold og med rom for alle. Menneskets verdi avhenger ikke av sosial status, funksjon eller hva det bidrar med av kroner og aktivitet. Menneskets verdi i seg selv er ukrenkelig. Setter vi spørsmålstegn ved det eller begynner med rangering, er vi raskt på vei mot et fattigere samfunn. Jeg ser mer enn noen gang at det er behov for en organisasjon som Menneskeverd. Vi er blitt et samfunn hvor vi har nok med oss selv. Vi er opptatt av dem som roper høyest, og det er ikke logikk i vedtaket om selvbestemt abort til utgangen av uke 18, sier han.
Han frykter at vi etter hvert får et samfunn hvor vi sorterer på kjønn.
– Med den nye abortloven, kan man i teorien ta abort hvis man ønsker et annet kjønn på barnet sitt. Og CP ville også vært borte hvis man kunne finne ut av det. Jeg mener at samfunnet er rikere med mangfold. Jeg leder 110 mennesker, og har samtaler hver dag. Jeg opplever stadig at helt friske mennesker har mye større problemer i livet enn det jeg har. Men du kan ikke se det på dem. Du kan se det på meg, og du tar hensyn til meg. Man tar ikke alltid hensyn til mennesker med problemer som er mer skjult. Jeg kjenner ikke ett menneske som ikke opplever at livet til tider kan være utfordrende, sier han og fortsetter:
– Det er en løgn at et samfunn uten fysiske handikap ville vært et bedre samfunn. Hvis alle er tilnærmet like på utsiden, ville man konkurrert om hvor frisk man er mentalt. Det kunne skapt kaos, mener Kim.

Verdi i mangfoldet

– Hva tenker du at du kan bidra med i styret i Menneskeverd?

– Jeg opplever at jeg har en tilnærming som påvirker folk og en stemme som folk opplever positivt. I tillegg har jeg ledelses- og økonomi-kompetanse, noe som er et viktig bidrag i styret.
Kim ønsker å være en stemme som hjelper folk til å se at det er en verdi i mangfoldet. Han vil hjelpe politikere til å ta kloke og gode avgjørelser, og han vil bidra til at de som står utenfor arbeidslivet, kommer seg inn.
– De realistiske prognosene med mitt handikap er at jeg ikke skulle vært i jobb. Men jeg er positiv realist og tror at jobb gir en verdi langt utover det at man får lønn. Det gir verdighet, intellektuell utvikling, du får vært sammen med andre, og du får bety en forskjell. Det er ikke bra at så mange har som mål å bli uføretrygdet. Vi bør være et samfunn som i større grad får flere inn i arbeidslivet, mener han.
Da Kim fylte 41 år rett etter nyttår, benyttet han anledningen til å reflektere over hva han ville ha sagt til seg selv som 18-åring, og la ut 18 punkter på sine kanaler i sosiale medier. Dagen etter fikk han melding fra en mor som har en 6-åring med CP. «Jeg synes de 18 punktene du la ut, var utrolig inspirerende å lese, og det gir meg masse håp for vår lille sønn», skrev hun.
– Det er ikke så lett å være foreldre og ikke vite hva fremtiden bringer. Jeg ønsker å være en person som gjennom levd liv sier noe om hva som er mulig, sier Kim.

På fritiden er Kim fotballtrener i Vigørhallen, og i fjor høst ble han kåret til Årets ildsjel for sitt engasjement. (Foto: Privat)

Årets ildsjel

Intervjuet går mot slutten. I Vigørhallen venter «Gutter 2013» på hovedtreneren sin. Kim har vært trener siden guttene gikk siste år i barnehagen. Nå er de 11–12 år, og sønnen hans er en av spillerne.
Han forteller om et lag med godt samhold.
– Det er unikt hvordan ingen slutter på laget. Det er en som har sluttet, men som har begynt igjen fire ganger på grunn av miljøet. Det er fantastisk å se hvor mye fotball som virkemiddel kan bygge mennesker. Jeg føler meg heldig som kan være på disse arenaene og få lov til å bety en forskjell, sier han.
Og det Kim bidrar med, blir lagt merke til. I fjor høst ble han kåret til Årets ildsjel på Den store fotballfesten i Kristiansand, for sitt engasjement for fotballen på Sørlandet og Vigør fotballklubb.

Vokste opp i fjøset

Tilbake til Kims livsmotto, som handler om at han er blant de én prosent heldigste i verden, på tross av sin funksjonsnedsettelse.
– I verdenssammenheng er det 99 prosent som har omstendigheter som er verre enn mine. En kunde av oss jobber med å bygge landsbyer for familier med barn med CP og Downs syndrom i Uganda. De kom i kontakt med en 15 år gammel gutt som ikke kunne annet enn griselyder. Han hadde CP og ble plassert i fjøset sammen med griser da han var baby. Nå er han hentet ut av fjøset, og for første gang i livet blir han behandlet som et menneske. Og det kunne ha vært meg. Men han bor der, og jeg bor her. Sammenlignet med denne gutten – og mange i hans situasjon – er jeg blant de heldigste i verden. Jeg ble født inn i en familie i Norge som ga meg det beste utgangspunktet jeg kunne fått. Det fyller meg med en enorm takknemlighet, og det gjør at jeg har lyst til å gi noe tilbake til samfunnet og bidra til at andre mennesker får det bedre, sier Kim.
Han tar på seg boblejakken og ønsker kollegaene sine god helg, før han setter kursen mot fotballguttene som venter på ham i Vigørhallen.

18 punkter til 18-årige Kim

Da Kim fylte 41 år i begynnelsen av januar, postet han disse 18 punktene i sine kanaler på sosiale medier. Det er ting han gjerne skulle fortalt 18 år gamle Kim.

1. Ekte suksess handler om å bidra til at andre lykkes
2. Du har mye å bidra med, du kan klare deg uten uføretrygd
3. Takknemlighet er din viktigste medisin
4. Ikke ta deg selv for høytidelig
5. Du blir ikke Norges første fotballproff med CP
6. Men du får det sabla gøy som breddetrener
7. Når du dummer deg ut, si unnskyld – raskt
8. Du kommer til å stifte verdens fineste familie
9. Og få en meningsfull arbeidsplass med over 100 fantastiske kollegaer i Knif Regnskap
10. Ikke undervurder verdien i å lytte
11. Noen av de beste samtalene kommer du til å ha på fotballøkka
12. Godhet er aldri feil strategi
13. Lederjobben din blir ingen popularitetskonkurranse, og det er helt greit
14. Du har mye å lære av dem som har tråkket løypa foran deg
15. Din annerledeshet er styrken din
16. Livet blir bedre når du fokuserer på hva du kan gi, ikke bare hva du kan få
17. Husk at du er mer enn jobben din
18. Nyt fotballen under Sir Alex. Ingenting på jorden varer evig.

Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet nr. 1-2025