– Jeg kommer alltid til å lengte etter dette barnet, forteller Mona. Hun ble presset av mannen sin til å ta abort. Her er hennes historie.
Jeg og mannen min prøvde lenge å få barn. Vi trengte hjelp, og ble endelig gravide med datteren vår. Da jeg tre år senere plutselig ble gravid igjen på naturlig måte, ble jeg overrasket, men kjempeglad.
Drømmen min har alltid vært å få flere barn.
Da jeg skulle fortelle det til mannen min, så jeg en helt ny side av ham. Han sa at jeg måtte ta abort. Hvis ikke ville han dra fra meg og datteren vår.
På min første ultralyd fikk jeg se og høre hjertet slå. Jeg sa til legen at mannen min ville at jeg skulle ta abort, men at jeg ønsket å beholde barnet. Jeg håpet at legen ville si at det var mitt valg. I stedet sa han at jeg burde gå hjem til mannen min og diskutere for og imot.
Mannen min bestilte time til abort. I ukene før prøvde jeg å overbevise ham om at vi måtte beholde barnet som vokste i magen min. Kanskje jeg kunne klare å få ham til å endre mening? Kanskje jeg kunne klare å tøye ut tiden til vi kom over abortgrensen på 12 uker?
Det var umulig. Han var fast bestemt på at han ikke ville ha et barn til.
Jeg følte meg alene og utrygg. Hadde jeg bare hatt noen å snakke med. Jeg gikk rundt som i en tåke, helt innestengt i meg selv.
Dagen kom da aborten skulle utføres. På venterommet strigråt jeg, og sa: «Kjære mannen min, kan vi ikke bare dra hjem? Vi kan snakke mer om det hjemme. Det kommer til å ordne seg. Vi kan klare det!»
Ingenting hjalp. «Det som er bestemt, er bestemt», svarte han. «Nå blir det som jeg vil».
På legekontoret lå en pille som var lagt klar til meg. Jeg håpet sykepleieren skulle se hvor fortvilet jeg var og stille spørsmål om jeg virkelig ville dette. I stedet sa hun: «Hvor gammel er du?» «Jeg er 43 år», svarte jeg. «Har du barn fra før?» «Ja, en datter», svarte jeg. «Hadde jeg vært deg, ville jeg også tatt abort», sa hun. «Du har en tre-åring å ta hånd om. Det er bedre at du bruker tiden på barnet du allerede har».
Jeg ble forvirret. Kanskje hun hadde rett? Kanskje det ikke var et bra tidspunkt å få et barn til.
Mannen min nikket, og sa: «Ser du, alle er enig med meg.»
Nå har det gått åtte måneder siden jeg tok abort. Jeg angret fra sekundet jeg hadde tatt tabletten. Jeg gråter fortsatt hver dag over barnet jeg tok bort.
Hvordan kunne jeg gjøre dette? Hvorfor var jeg så svak? Hvorfor klarte jeg ikke å stå opp for meg selv? Kunne jeg ikke bare gått på do og kastet opp pillen? Hvorfor gjorde jeg ingenting?
Tiden etter aborten har vært den verste perioden i mitt liv. Jeg var allerede slank, men på kort tid gikk jeg ned 10 kilo.
Jeg tok livet fra mitt 10 uker gamle barn for ingenting. Samtidig tok jeg livet av en del av meg selv. Jeg har det vondt. Hjertet mitt er knust. Jeg kommer alltid til å lengte etter dette barnet. Det er et sår i meg som aldri vil gro.
Monas historie er fortalt til Mirjam Dorthea Hansen. Av hensyn til familien ønsker hun ikke å stå fram med sitt egentlige navn eller bilde.
Har du en historie du ønsker å fortelle? Send en e-post til post@menneskeverd.no. Du trenger ikke å stå fram med fullt navn hvis du ikke ønsker det.
Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet nr. 4-2024