Torsdag 14. desember 2023 mottar helseminister Ingvild Kjerkhol rapporten og anbefalingene fra Abortlovutvalget som ble nedsatt sommeren 2022. Utvalet har hatt som oppgave å se på abortloven, oppfølgingen av kvinner som tar abort og vurdere alternativ til abortnemndene. Menneskeverd møtte Abortlovutvalget i desember 2022, og dette er innspillene vi ga utvalget til sitt videre arbeid med abortloven.
Innlegg for regjeringens abortlovutvalg
Mandag 12. desember 2022 på Gardermoen
Innledning
Tusen takk for muligheten til å komme til dere og legge frem Menneskeverds syn på abortloven. Menneskeverd er en livsvernorganisasjon som arbeider aktivt for å styrke vernet om menneskelivet fra befruktning til naturlig død, og for spesielt sårbare grupper. Vi jobber med holdningsskapende arbeid og deltakelse i den offentlige samtalen om våre temaer.
Menneskesyn og fosterets rettigheter
Selv om kunnskapen om fosterets utvikling ikke er ny, er tilgangen til denne informasjonen radikalt endret siden lov om selvbestemt abort ble vedtatt for over 40 år siden. Alle gravide kvinner og hennes nærmeste kan følge utviklingen i fosterlivet gjennom hele svangerskapet. Kunnskapen om at hjertet begynner å slå allerede etter 3–5 uker inn i svangerskapet eller at fosteret etter få ukers utvikling ser ut som et lite menneske, er allmennkunnskap. Dette muliggjøres gjennom en kombinasjon av informasjonssamfunnet, teknologisk utvikling og etter hvert tidlig ultralyd allerede i uke 11. Denne utviklingen har endret retorikken knyttet til diskusjonen om abortloven. For 40 år siden var det vanlig å høre argumenter om fosteret som en celleklump eller en kroppsdel som enkelt kunne fjernes. I dag er disse argumentene borte fordi kunnskapen om fosterets menneskelighet er allmenn. Debatten tar ikke lenger utgangspunkt i at fosteret ikke er et menneske; selv de som ønsker å fjerne nemnden, erkjenner at fosteret er et menneske med rettigheter. Spørsmålet vil da naturlig nok dreie seg om når det eventuelt er etisk akseptabelt å avslutte et påbegynt menneskeliv og hvilket rettsvern menneske i sitt første livsstadium skal ha.
Spørsmålet om tilgang til abort og på hvilke kriterier dette skal skje, berører derfor grunnleggende eksistensielle spørsmål knyttet til vårt menneskesyn. Ved befruktningen blir et nytt menneskelig individ til, og herfra vil det ufødte barnet, med mindre svangerskapet blir avbrutt, utvikle seg kontinuerlig frem til fødsel. Livskoden ligger gjemt i menneskets DNA helt fra befruktningen, og alle mennesker har en gang vært et befruktet egg, et embryo og et foster. Spørsmålet om når fosteret får juridisk vern, er uløselig knyttet til når vi tilkjenner at menneskelivet får verdi. Et eksempel på dette er gravferdsloven og Helsetilsynets Retningslinjer for håndtering av aborterte fostre som skiller mellom et abortert foster før og etter uke 12, der fosteret etter denne grensen som hovedregel blir lagt ned i vigslet jord ved gravferd eller en minnestund. En utvidelse fra uke 12 til uke 18 innebærer at vi omdefinerer hva et menneske er, når et liv får verdi og når det har krav på juridisk vern. Dette må man ta høyde for dersom man endrer abortgrensen i Norge.
Abortlovens formålsparagraf
Abortloven skal avveie viktige hensyn i spørsmål som berører liv og død, og avveie rettighetene mellom mor og barn. Grunnen til at vi har en abortlov, er fordi ulike rettigheter potensielt er i strid med hverandre. Loven er laget for å avveie disse rettighetene. Det følger av dette at både moren og barnet har legitime interesser. Hadde du ikke hatt to interesser, så hadde vi ikke trengt en abortlov. Menneskeverd er derfor opptatt av å presisere at abortloven først og fremst er en avveiningslov, ikke en rettighetslov. Dette ser man blant annet ved at samtlige politiske partier i Norge, også de som vil utvide grensen for selvbestemmelse, anerkjenner det faktum at abort griper inn i en eksisterende rettighet. Dette er perspektiver vi i Menneskeverd vil spille inn at bør få plass i abortlovens formålsparagraf: Kunnskapen om hva et foster er, at fosteret har verdi, at en abort er etisk problematisk og at abortloven er til for å avveie hensynet mellom kvinnen og fosteret. Det bør også komme fram i abortlovens formålsparagraf at barnet har en selvstendig rettsstilling uavhengig av mor.
Hvorfor trenger vi abortnemnd?
Hvis vi som samfunn mener at det skal være noen grenser for abort, så må dette uttrykkes i lovverket. F. eks er de fleste enige i at sene, svakt begrunnede aborter på friske fostre bør unngås. Det samme gjelder forbudet mot kjønnsselektiv abort. Per i dag er dette ivaretatt ved at helsepersonell ikke har lov til å opplyse om kjønn før uke 12.
Hvis vi som samfunn mener at det skal være noen grenser for abort, så må dette uttrykkes i lovverket. F. eks er de fleste enige i at sene, svakt begrunnede aborter på friske fostre bør unngås. Det samme gjelder forbudet mot kjønnsselektiv abort. Per i dag er dette ivaretatt ved at helsepersonell ikke har lov til å opplyse om kjønn før uke 12.
Det er kriteriene i abortlovens andre paragraf som uttrykker samfunnets verdier knyttet til tilgang til abort. Disse er til stede for å ivareta formålet med loven. Selv om kriteriene vil være omdiskuterte, så er de et uttrykk for at samfunnet tar stilling til hvordan de ulike hensynene skal avveies.
Nemnden gjør en viktig jobb på vegne av samfunnet ved å sørge for at de verdier vi i fellesskap er enige om, blir ivaretatt. Dette skjer gjennom en prøving av kriteriene i loven.
På denne måten blir fosteret anerkjent som et menneske med rettigheter.
Nemnden er en juridisk instans som skal lette saksbehandlingen og er tilkjent den nødvendige kompetanse for å ta beslutninger av medisinsk og etisk karakter. Den skal ivareta og sikre balanse mellom mors rett til selvbestemmelse over eget liv og egen kropp, og det lovbestemte vernet om det ufødte liv. Motstriden mellom mors rettsvern og vernet om det ufødte livet gjør at mor blir inhabil til å ta avgjørelsen alene.
Det argumenteres av og til med at kvinnen er fosterets viktigste forsvarer. De aller fleste foreldre er selvsagt de beste til å ivareta ansvaret for sine barn, men vi har likevel behov for ulike instanser som taler barnets sak, som f.eks. barnevernet, når interessene kolliderer. Ingen kan ivareta rettsvernet for begge parter når de selv er part i en sak. Fordi fosteret skal tilkjennes et rettsvern fra uke 12, må en instans sikre dette vernet på vegne av samfunnet, derfor har vi abortnemnd.
Fosterets rettsstilling
Lovverket må gjenspeile det etiske dilemmaet abort-spørsmålet er. Barn, også ufødte, har en selvstendig rettsstilling uavhengig av mors rettsstilling. Grunnloven og EUs menneskerettskonvensjon oppstiller en rett til vern om livet. Det er ikke avklart i menneskerettskonvensjonen når dette vernet slår inn. I dag er denne grensen her i Norge satt til uke 12.
Det er fostrets rettsstilling som diskuteres i denne saken. Når mener vi som samfunn at et foster blir et menneske med tilhørende juridiske rettigheter? Om vi ønsker å endre dagens lovverk og samtidig ivareta menneskesynet som ligger til grunn, kan vi ikke fjerne abortnemnden uten å erstatte nemndordningen med en annen juridisk myndighet som kan ivareta barnets rettsvern. En abortnemnd er en konsekvens av hvordan vi innretter lovverket omkring fosterets rettsstilling. Nemndens rolle og funksjon er det juridiske mandat som trer i kraft som en konsekvens av dagens definisjon om når et foster blir et menneske. Ulike rettigheter blir gradvis sterkere etter hvert som fosteret nærmer seg levedyktighet og fødsel.
Nemnden er ikke til for å undergrave kvinnens selvbestemmelse, men for å gi myndighet til barnet. Fremstillingen av nemndene er ofte ensidig, men erfaringene er mange. Det faktum at så og si alle nemndbehandlede abortsøknader innvilges, viser at kvinnene blir lyttet til og at avgjørelsen fattes i samråd med kvinner, slik abortforskriften fastslår.
Kvinner har til alle tider båret den største byrden i møte med svangerskapet, og fortjener å bli tatt på alvor. Alle forslag om god veiledning og et faglig godt tilbud om oppfølging etter senabort stiller vi oss selvfølgelig bak. Men å fjerne nemndene er ikke løsningen. Vi skal lytte til historiene om de kvinnene som har dårlige opplevelser i møte med en nemnd og gjøre de utbedringer vi kan. Mange kvinner opplever støtte, at de blir lyttet til og at man har noen å vurdere situasjonen sammen med. Vi erfarer at mange opplever det godt å slippe å bære byrden av avgjørelsen helt alene, og det skal vi ta på alvor.
Når vi skal snakke om nemnd og senaborter, er det to linjer i debatten. Hva er god kvinnehelse? Og hvordan ivareta barnets rettsvern? Samfunnet må legge til rette for å ivareta begge på en best mulig måte. Vi får det ikke til om vi avskriver den ene parten og avfeie at den eksisterer.
I hvilken grad påvirker abortloven aborttallene?
Et spørsmål som opptar begge sider i denne debatten, er spørsmålet om hvordan lovgivningen påvirker aborttallene. Det er flere grunner til at disse spørsmålene er vanskelige å svare på. For det første sammenliknes ofte land som er svært forskjellige med tanke på utdanningsnivå, helsevesen og tilgang til prevensjon. Vi må derfor være varsomme med å trekke konklusjoner ved å sammenlikne land på tvers av regioner. For det andre er det generelt vanskelig å fastslå direkte årsakssammenhenger mellom lovgivning og atferd i befolkningen. Det kan være strukturelle, sosiale og kulturelle årsaker som påvirker handlingsvalg, som ikke avdekkes i statistikken. For det tredje er allerede abort deregulert fordi medikamentell abort i seg selv ikke forutsetter kontakt med helsevesenet. I land med streng abortlovgivning forekommer likevel abort på grunn av illegale medikamenter eller ved at gravide får abort i utlandet. Et siste moment vi vil trekke frem, er vår bekymring for at forskeres resultater i for stor grad styres av deres egne verdipreferanser. Dette gjelder dessverre på begge sider av debatten og utfordrer objektiviteten til forskningen på dette feltet. WHOs nylige anbefaling om å fjerne alle restriksjoner på abort synes også å bygge på en forutsetning om at lovverket ikke har noen effekt på aborttallene. Vi stiller oss spørrende til objektiviteten som dette premisset hviler på.
Vi vil derfor peke på noen statistiske funn som opptar oss, og vi bruker fortrinnsvis den samme statistikken som for eksempel Sex og samfunn: Abort Report EU, som driftes av det farmasøytiske selskapet Exelgyn og jobber tett sammen med gynekologer over hele Europa, i Norge representert ved Mette Løkeland. Det første vi ønsker å kommentere, er de svenske aborttallene. Lege og assisterende sjefsredaktør i Tidsskrift for den norske legeforening, Ragnhild Ørstavik, skriver i artikkelen «Tallenes aborttale» fra juni 2021 at hun ville undersøke om det er riktig at økt selvbestemmelse ikke vil føre til flere senaborter, som det av og til blir hevdet. Hun uttrykker samtidig sympati for argumentene mot nemndsystemet frem til uke 18. Hun påpeker at «i Norden ser det ut til å være en positiv samvariasjon mellom grad av selvbestemmelser og abortrate». Norge, med 12-ukersgrense, har en abortrate på 9,7 aborter per tusen kvinner i 2019. Finland, som inntil i høst hadde Nordens strengeste abortlov som krevde attest fra lege gjennom hele svangerskapet, hadde samtidig Nordens laveste aborttall med 7,7 aborter per tusen kvinner i 2019. Sverige, med 18-ukersgrense, hadde samme år en abortrate på 16,4 aborter per tusen kvinner. Statistikken hos Abort Report oppgir enda høyere tall. Ørstavik skriver at «sene svangerskapsavbrudd er sjeldne, men også raten av disse var mer enn dobbelt så høy i Sverige som i Norge».
Utenfor Norden er ikke sammenhengen like klar: I England og Wales har de fri abort til uke 24 og der er abortraten 18 per 1000 kvinner, mens Nederland med 22-ukersgrense har lavere abortrate enn f.eks. Norge. Spesielt lederen for abortregisteret, Mette Løkeland, har vært opptatt av at andelen senaborter sammenliknet med det totalte aborttallet, er relativt lik i sammenliknbare land. Det er et interessant poeng, men det forklarer ikke den store forskjellen i forekomst både av tidligere og sene aborter mellom kulturelt sett like land som Norge og Sverige. Vi kan rett og slett ikke vite om antallet aborter ville være stabilt over tid om loven endres. Vi vet også lite om de som faller av prosessen underveis i nemndbehandlingen. Rundt 100 av 600 kvinner som søker om senabort, ender med ikke å ta abort likevel. En del som får avslag i primærnemnd, søker seg ikke videre til klagenemnd, en del ombestemmer seg selv om de har fått ja i nemnden og noen opplever spontanabort sent i svangerskapet. Vi mener at disse tallene er underkommunisert og er vel så interessante som det relativt lave antallet som får endelig avslag i klagenemnden. Det tas ofte som en selvfølge at abort foretas så tidlig som mulig fordi den gravide ikke ønsker å utsette abort til senere i svangerskapet. Vår erfaring er at dette ikke stemmer: Mange kvinner utsetter beslutningen fordi de er i tvil. Vi kan derfor ikke utelukke at antallet sene aborter vil øke med en senere abortgrense og at lovverket spiller en rolle i dette. Ikke minst spiller lovverket en normativ rolle ved å signalisere hvilke verdier samfunnet ønsker å verne om. Restriksjoner i lovverket bidrar til en levende debatt om menneskets verdi ved livets begynnelse. I hvilken grad det påvirker beslutningene på individnivå er vanskelig å slå fast sikkert, men vi kan anta at lovverket over tid påvirker holdninger i befolkningen.
En siste kommentar til statistikken i Europa er at det ser ut til at obligatorisk refleksjonstid har en positiv effekt på abortraten. Dette har det vært nesten umulig å ha en offentlig samtale om i Norge, men det kan i hvert fall være nyttig for utvalget å ha belyst det. En rekke land har en slik ordning i Europa, og hvor mange dager man må vente fra beslutning til aborten finner sted, varierer fra to dager i Slovakia til syv dager i Italia. Det som er verdt å merke seg er at samtlige land, som er representert i denne statistikken med unntak av Spania, har lavere abortforekomst enn Norge. Tilhengere av en høyere abortgrense bruker gjerne Nederland som eksempel på at en liberal abortgrense ikke betyr høye aborttall. Men Nederland har altså frem til nylig hatt en ordning som innebærer en mye sterkere restriksjon enn Norge har i de første uker av svangerskapet. Et siste viktig poeng i denne sammenheng er at det sannsynligvis vil ta tid før bortfallet av refleksjonstid gir seg utslag i den nederlandske statistikken. Som vi har argumentert for så langt, så er det først og fremst over tid at lovverket påvirker holdninger og dermed den enkeltes handlingsvalg. Dette er sannsynligvis også grunnen til at nylige liberaliseringer i lovverket på New Zealand ikke har endret aborttallene foreløpig. Oppsummert mener vi at det er svakt faglig begrunnet at restriksjoner i lovverket ikke fører til færre aborter, men kun er til belastning for kvinnen. Det kan også argumenteres for at denne type innretninger i mange tilfeller er et gode for kvinnen.
Oppfølging og helsepersonell
Vi ønsker også å peke på oppfølgingen av kvinner som tar abort. I dag blir alle kvinner som utfører abort etter uke 12 fulgt opp på en annen måte enn de som tar abort før uke 12. Kvinnene får møte en sosionom, de blir fulgt opp av sykepleier under hele sykehusoppholdet og de blir anbefalt å sove over en natt på sykehuset, blant annet for å få tid til å bearbeide inntrykk og opplevelsen. Dette er oppfølging og støttetiltak vi frykter vil bli nedprioritert dersom man fjerner nemndene og øker grensen for selvbestemmelse.
Også helsepersonells situasjon er verdt å nevne i denne sammenheng. Vår erfaring er at helsepersonell som jobber med senaborter opplever det som en trygghet for sitt arbeid at kvinnene har fått snakke med noen før senaborten og at en nemnd har tilkjent dem rett til senabort. Hos nemnden kan kvinnen både drøfte situasjonen, stille spørsmål og få pratet ut ved behov. Nemnden kan også hjelpe til med videre oppfølging. Hvis man fjerner nemndene og kvinnen ikke har noen fått noen å snakke med, vil det hvile mye ansvar på sykepleierne som møter dem. Jordmødre har også påpekt at kvinner som gjennomfører en senabort ofte blir overrasket over mye barn det er, noe som gir et bilde på hvorfor det er helt nødvendig med god oppfølging og informasjon både i forkant, underveis og i etterkant av en senabort.
Avslutning
For å oppsummere:
Menneskeverd er opptatt av å løfte perspektivene menneskesyn og fosterets rettigheter for utvalget inn i deres viktige arbeid. Dette bør blant annet gjenspeiles i formålsparagrafen til abortloven.
Videre er vi opptatt av nemndas funksjon og rolle, den er en konsekvens av de kriteriene vi har satt opp for abort etter uke 12 og er til for å sikre fosteret rettigheter på vegne av samfunnet.
Videre oppfordrer vi utvalget til å se nærmere på sammenhengen mellom ulike lands abortlover og abortstatistikk slik at vi kan fortsatt holde aborttalene nede og jobbe forebyggende.
Og til slutt vil Menneskeverd løfte både helsepersonells situasjon og viktigheten av god oppfølging av kvinner som tar abort.