Nathaniel er et levende mirakel

Kristin Rangø Pedersen hadde knapt fortalt venner og kjente at hun var gravid, før fødselen ble igangsatt.
– Vi var usikre på hvordan vi skulle fortelle det til folk etter fødselen, for risikoen for at han ikke kom til å overleve, var så stor, forteller Kristin.

– Vil du fortelle om svangerskapet?

– Det var jo ikke så langt, kommer det spontant fra Kristin, før hun bryter ut i latter.

Vi møter henne og familien på idylliske Skatval utenfor Stjørdal, nord for Trondheim. Solen skinner og er i ferd med å smelte vekk det første snødrysset som kom bare noen dager tidligere. Eldstesønnen Nathaniel (25), som for tiden studerer spillutvikling i Oslo, er hjemme på helgebesøk hos mor og yngre søsken. Også besteforeldrene er innom på besøk for å treffe Nathaniel. At det skulle gå så bra som det har gjort med ham, var nemlig ingen selvfølge.

– Han var så liten at han kunne ligge i håndflaten min, sier mamma Kristin Rangø Pedersen. (Foto: Privat)

Ble forberedt på å føde tidlig

Kristin Rangø Pedersen (54) forteller at hun og Roar, faren til Nathaniel, ble gravide raskt etter at de bestemte seg for at de ville bli en familie.

– Det var stas å oppdage at jeg var gravid, forteller hun.

Rundt 17 uker på vei skulle hun på første rutinekontroll med ultralyd.

– Den første jordmoren strevde med å få målt fosteret for å få fastsatt termin, så hun satte meg opp på en ny time til gynekolog et par uker senere. Men heller ikke på den timen fant de det de forventet å finne av mål. På grunn av usikkerheten ble vi sendt til videre undersøkelser i Trondheim, og da begynte jeg å ane at alt ikke var som det skulle. Jeg var bare knapt 20 uker på vei, og alt ble plutselig mindre stas og mer skummelt, forteller hun.

Som intensivsykepleier skjønte hun at dette var alvorlig. Legene sa at hun måtte forberede seg på å få et for tidlig født barn.

– De visste ikke noe om hvorfor, bare at de kunne se at barnet var altfor lite og at det trolig ikke hadde fått nok næring underveis i svangerskapet. Det hadde noe med blodgjennomstrømningen i morkaka å gjøre, forteller hun.

De neste ukene er som i en tåke for Kristin, med jevnlige undersøkelser i Trondheim for å finne ut om barnet vokste og tok til seg næring, noe det nesten ikke gjorde.

– De kunne ikke gjøre annet enn å forberede meg på at det kom til å gå fort, men at han måtte komme seg over uke 24.

Til slutt ble hun lagt inn for observasjon, og det ble tatt ultralyd daglig. To dager etter innleggelse ble avgjørelsen tatt om å igangsette fødselen ved keisersnitt fordi det ikke lenger var vilkår for å overleve i mors liv. Kristin rakk så vidt å ringe de nærmeste for å fortelle at nå skulle hun føde.

Like stor som en kulepenn

– Jeg telte totalt 11 personer på fødestua, forteller Kristin. Hun har et klart minne fra hele forløsningen og den første tiden.

– Kvelden i forveien hadde jeg snakket med en av barnelegene på kuvøsen og spurt hvor stort det minste barnet de hadde tatt imot, var. Han svarte at det minste barnet hadde veid 400 gram. Jeg hadde aldri hørt om et så lite barn som hadde overlevd. Og da visste jeg ennå ikke hvor stort barnet mitt var.

Da Nathaniel ble forløst, løp legene ut med ham til et rom ved siden av før Kristin fikk sett ham.

– Etter hvert kom den ene legen ut og gratulerte meg med å ha fått en gutt. Legen sa at han levde og at han pustet selv, og jeg husker godt at jeg var redd for å spørre hvor stor han var, men jeg måtte vite, forteller hun.

«Er han stor, da?» spurte hun på trøndersk. «Nei, han er ikke stor,kil» svarte legen. «Men hvor stor er han?» spurte hun, og legen svarte at de hadde veid ham til å være 350 gram.

–  Da husker jeg at jeg tenkte at det går ikke an å være så liten og likevel leve. Men det gjorde han.

Kristin ble kjørt ut av operasjonsrommet, mens hennes nyfødte sønn ble kjørt i kuvøse til nyfødtintensiven.

– Det er jo mange år siden, men jeg husker ennå den surrealistiske følelsen jeg hadde. Her har jeg nettopp blitt mamma for første gang, jeg har ikke sett barnet mitt, jeg vet ikke om han lever den neste timen, og jeg begynte å få vondt etter operasjonen, forteller Kristin.

Etter noen timer kom en sykepleier fra nyfødtintensiven inn til Kristin med et polaroidbilde av sønnen, som hun ennå ikke hadde sett, og Kristin blir tydelig rørt når hun forteller hvordan det var å se sønnen sin på et bilde.

– Det går ikke an å forstå hvor liten han var, men de hadde lagt en kulepenn ved siden av ham. Det var så stor han var.

Nathaniel på farens bryst med en giftering rundt armen. (Foto: Privat)

Rakk ikke å få stor mage

Legene anslår at gutten ble født i uke 25, på grunn av lungemodenheten og at han klarte å puste selv. Men han var mye mindre enn et normalt utviklet barn er i uke 25.

– Akkurat da var det jo mange som ikke visste at jeg hadde vært gravid engang. Jeg hadde ikke hatt særlig stor mage, så jeg hadde kanskje mistenkt at noe ikke var som det skulle, men jeg hadde jo ikke vært gravid før, så jeg hadde ikke noe forhold til hvor fort denne magen skulle vokse. Men på grunn av situasjonen var vi så usikre på hvordan vi skulle fortelle det til folk, eller om vi i det hele tatt skulle gjøre det, for vi visste jo ikke hvordan dette kom til å gå. Risikoen var jo stor for at han ikke ville overleve, forteller Kristin.

Først dagen etter fødselen fikk Kristin se sønnen sin for første gang. Igjen blir Kristin rørt når hun forteller.

– Jeg var både redd og full av forventning. Det er så mange følelser på engang. Jeg ble trillet opp, og da sykepleieren stopper ved Nathaniels kuvøse, reiser jeg meg opp fra rullestolen, men jeg så ikke noe barn i kuvøsen. Da stikker sykepleieren hånden inn i kuvøsen og løfter på en tøybleie og litt bobleplast, og der var det et lite reir laget av tøy. Oppi der lå det minste barnet du kan tenke deg, og det var sønnen vår.

Kristin trekker pusten og tørker noen tårer. Nathaniel, som har sittet og hørt moren fortelle i detalj om både svangerskap og fødsel, klemmer mamma.

– Det er litt sterkt å høre alt dette, sier han. – Nå er det så lenge siden vi har snakket om alt det her. Jeg var jo flinkere til å spørre da jeg var mindre, forteller han.

– Jeg er veldig takknemlig for at du har kommet dit du har kommet, sier mamma Kristin til sønnen Nathaniel. (Foto: Mirjam Dorthea Hansen)

Støtte fra mormor og morfar

Mamma Kristin tar fram flere album fra den første tiden. Ett av dem er laget av dem som jobbet med Nathaniel på sykehuset. Mormor og morfar kommer også og setter seg for å bla gjennom album fra Nathaniels første dager.

– Første gang jeg så bildene av meg selv, sa jeg «Æsj!». Jeg syntes jeg så ut som et monster, flirer Nathaniel. – Men det er jo stas å se disse bildene i dag. Jeg har jo vokst, ler han.

­– Jeg husker at jeg tenkte at dette kan da umulig gå bra, forteller mormor Inger-Margrethe Rangø Pedersen (77).

– Jeg kjente til barn som var født for tidlig, men aldri noen som var mindre enn 900 gram. Men jeg ville jo tro at dette kunne gå bra, sier hun, og ser bort på Nathaniel og smiler.

Morfar Tor Gjæver Pedersen (77) forteller at han syntes det hele var skummelt.

– Det var nesten uvirkelig å se et så lite barn. Han lå der som en liten fugleunge, og jeg tenkte at hvis dette går bra, så skjer det et under. Og det har det tydeligvis gjort, smiler han.

For etter hvert som ukene gikk, så gikk det bedre og bedre. Det oppsto stadig vekk komplikasjoner, og mange av dem var alvorlige, men det gikk stadig bedre med Nathaniel etter som ukene og månedene gikk, og etter tre måneder ble de flyttet over til lokalsykehuset på Levanger.

– Vi feiret jo omtrent hvert eneste gram han la på seg. Da han veide 1000 gram, feiret vi med både flagg og kake, forteller Kristin.

– Alle som kom i kontakt med Nathaniel, ble jo litt satt ut og berørt av hele historien og starten han fikk og at det hadde gått så bra, forteller hun.

Etter som tiden gikk, var særlig mormor og morfar til stor støtte og hjelp for Nathaniel.

– VI har jo fulgt ham tett i hele oppveksten, og etter hvert som vi også fikk litt mer ansvar for ham som avlastningsforeldre, så ble vi mer og mer fortrolig med at dette kom til å gå bra. Han vokste og ble større, forteller morfar.

– Han var ikke mer enn halvannet år gammel første gang vi hadde ham på overnatting hos oss, skyter mormor inn.

– Og vi sov jo ikke godt de nettene, flirer morfar.

For komplikasjoner var det. Nathaniel strevde med å ta til seg næring, og kastet opp om nettene.

– Det var en fæl tid, minnes morfar Tor.

Nathaniel har hatt gode støttespillere gjennom oppveksten. Her sammen med tre av dem, moren Kristin og besteforeldrene Tor og Inger-Margrethe. (Foto: Mirjam Dorthea Hansen)

Sort belte

Da Nathaniel begynte på skolen, jobbet både mormor og morfar som lærere der, og begge var sentrale i å utarbeide et godt oppfølgingsopplegg for Nathaniel.

–  Han lå etter de andre barna på flere områder, så både mat og trening var viktig, forteller morfar. Mormor tok ansvaret for måltidene for Nathaniel på skolen, og morfar, som blant annet var gymlærer, utarbeidet et treningsopplegg.

– Det var vel i et friminutt da jeg sparket ball med morfar at jeg mistet min andre tann, skyter Nathaniel inn.

Fra ungdomsskolen var det tidlig opp flere dager i uken for trening med morfar på treningssenter.

–  Jeg husker det var slitsomt å måtte være på treningssenteret halv sju om morgenen, men i dag ser jeg tilbake på det som kvalitetstid med morfar. Og det samme med gitartimer med mormor, forteller Nathaniel. Alle treningstimene med morfar resulterte til slutt i at Nathaniel fikk sort belte i taekwondo.

– Med mitt lille utgangspunkt er det ikke så mange som hadde trodd at jeg kunne nå så langt, forteller Nathaniel stolt.

– Vi har alltid hatt et nært forhold, og har så mange gode minner sammen, forteller besteforeldrene.

– Det var veldig godt å både se mormor og morfar på skolen og å vite at de var der. De har vært en trygghet for meg hele oppveksten. Uten mormor og morfar hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, sier Nathaniel.

Det var ingen selvfølge at Nathaniel Rosvoldsve skulle vokse opp. Da han ble født, veide han 350 gram, like mye som en appelsin. (Foto: Mirjam Dorthea Hansen)

Ikke fått noe gratis

Kristin forteller at det er rart å se tilbake på de første årene nå som alt har gått så bra.

– Nathaniel har måttet jobbe hele sitt liv for å ha en fungerende fysikk, og han har aldri fått noe gratis, sier hun.

Spesielt én hendelse ikke lenge etter fødselen fylte Kristin med håp om at det faktisk kunne gå bra med sønnen.

– Jeg snakket med legen som var den første som holdt Nathaniel idet han ble født. Og hun fortalte at Nathaniel hadde rørt på armer og ben, han hadde laget lyd og han pustet selv. Da hadde hun tenkt at dette var et vitalt barn – her er det livskraft. Det er ikke alle premature barn legene har troen på, men jeg tror det var helt avgjørende for Nathaniel at de hadde troen og satset på at dette kunne gå bra. Dette tenkte både Roar og jeg mye på i de dramatiske dagene og ukene som fulgte, forteller hun.

1. juli 1998, over fem måneder etter fødsel, fikk Nathaniel reise hjem fra sykehuset for første gang. Da hadde han så vidt bikket 3 kilo – litt under det som er vanlig fødselsvekt blant norske babyer.

En annen markering av vekt var da Nathaniel nådde 100 ganger sin egen fødselsvekt, nemlig 35 kilo.

– En hundredobling av fødselsvekten til en normal baby hadde nok ikke blitt feiret på samme måte, bemerker Nathaniel til store latterbrøl fra resten av familien.

– Vi har jo hatt noen samtaler om alt dette opp gjennom årene, men det er jo spesielt å høre nå i voksen alder hvordan mamma opplevde alt og hva hun har gått igjennom, og det samme med besteforeldrene mine. Det noe fint med å vite hvor man kommer fra. Jeg har jo kjempet meg gjennom den sjansen som livet er, forteller Nathaniel.

– Jeg hadde jo heller ikke vært den jeg er i dag uten mamma. Vi har et sterkt bånd, sier han.

– Jeg er veldig takknemlig for at du har kommet dit du har kommet, Nathaniel, avslutter Kristin.

Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet nr. 4-2023.