Publisert: 02.12.22 Skrevet av: Susanne Ward Ådlandsvik, Informasjonskonsulent
Da Marthe Fensbekk Jensen (37) ble gravid som 14-åring, oppdaget hun det ikke før hun var seks måneder på vei. Da var det for sent å ta abort. I dag er både hun og mamma Bjørg (70) sjeleglad for at hun ikke fikk noe valg.
Hun husker fortsatt hvor mye hun gruet seg for å fortelle det til moren sin. Den gryende mistanken om at noe skjedde i kroppen hennes. Noe som ikke skulle skje med en som nettopp hadde fylt 15 år. I friminuttene på Råde ungdomsskole snakket hun med venninnene sine. «Tenk om jeg er gravid. Hva gjør jeg da?»
Hun hadde ikke gått opp i vekt og hadde månedlige småblødninger som hun trodde var menstruasjon. Men noe var annerledes.
At hun allerede var seks måneder på vei, visste hun ikke. Det hun visste, var at moren hennes måtte få vite det. Hun kunne uansett ikke holde det skjult så mye lenger.
Den dagen hun skulle fortelle om mistanken, var kroppen i helspenn. Tankene raste gjennom hodet hennes. «Hva vil mamma si? Hvordan vil hun reagere? Blir hun så sint at hun kaster meg ut hjemmefra?»
Hun utsatte det helt til kvelden, og da moren kom inn på rommet hennes for å si godnatt, klarte hun endelig å si ordene hun hadde gruet seg for å si i mange dager: «Jeg tror kanskje jeg er gravid».
Moren løp ut av rommet. Etter en liten stund kom hun inn igjen, sto og så på henne og gikk ut igjen. Etter noen runder fram og tilbake, satte hun seg på sengekanten og sa: «Men Marthe, det er bedre med nytt liv enn død og fordervelse. Dette klarer vi sammen.»
Lettelse og sinne
Marthe og mamma Bjørg sitter ved siden av hverandre i sofaen hjemme i Marthes gulmalte hus i Råde i Østfold. Det er fyr i peisen og fotoalbum på bordet ved siden av en hjemmebakt pærekake. Mannen Vegard er på hyttetur, og datteren Henny (6) er hos bestemor og bestefar, som bor like i nærheten. Eldstedatteren Stine-Amalie er sykepleierstudent i Molde. Det har gått mer enn 22 år siden vårkvelden i 2000, men minnene er fortsatt levende.
– Jeg husker godt lettelsen jeg kjente når jeg hadde sagt det, forteller Marthe.
Bjørg på sin side kjente på mange ulike følelser.
– Jeg var aller mest sinna på meg selv for at jeg ikke hadde passet bedre på og sagt at hun og kjæresten skulle være forsiktige, sier Bjørg.
Noen dager senere dro de til sykehuset for å få bekreftet graviditeten.
Bjørg sa at uansett om hun valgte å ta abort eller bære fram barnet sitt, så ville hun være der for henne.
På sykehuset sa de at hun var seks måneder på vei og at abort ikke var et alternativ.
– En liten del av meg ønsket å ta abort fordi jeg var så ung. Men så var det en del av meg som håpet at det var for sent. Jeg husker jeg tenkte: «Hva gjør jeg hvis de sier at jeg kan ta abort? Hva gjør jeg da? For det er jo et liv». Jeg er veldig glad for at jeg ikke fikk valget, sier Marthe.
– Jeg ville nok ha rådet henne til å ta abort hvis hun hadde mulighet, men jeg var også veldig glad for at hun ikke fikk noe valg. Situasjonen var som den var, og vi måtte gjøre det beste ut av det, sier Bjørg.
Gravid konfirmant
På et lite sted som Råde, er det ikke mye som går raskere en folkesnakket. Og det tok ikke lang tid før «alle» visste at Marthe var gravid. Selv faren hennes, som var til sjøs på den tiden, fikk vite det via jungeltelegrafen.
– Vi ville vente med å fortelle ham det til han kom hjem, men noen kom oss i forkjøpet. Det var en sorg for ham at han ikke fikk vite det av oss, forteller Marthe.
Bare noen uker etter at graviditeten var et faktum, skulle Marthe konfirmeres. Og siden magen fortsatt ikke var så stor, passet bunaden.
Marthe viser oss noen bilder fra konfirmasjonen. Det er ikke lett å se at det er tre måneder til det kommer en baby.
Bjørg ønsket ikke at Marthes graviditet skulle bli et tema under konfirmasjonen, men hun merket på hele atmosfæren at gjestene visste det.
– Jeg så blikkene på magen til Marthe og hørte hviskingen i krokene, forteller Bjørg.
Som mor til en ung, gravid datter, gruet hun seg til å møte folkesnakket. Hun delte bekymringene sine med en prestefrue som underviste på videreutdanningen hun tok på den tiden.
– Hun sa noe som ble til stor hjelp for meg. Hun sa: «Du skal være rakrygget, se rett fram og ikke se i bakken.» Da ville jeg vise med hele meg at dette ikke var noe jeg skammet meg over, forteller Bjørg.
Stor mage om sommeren
Sommeren nærmet seg, og familien skulle på ferie til Danmark. Marthe gruet seg til å vise frem magen, som det nå var umulig å skjule. Spesielt i lette sommerklær.
– Jeg lurte hele tiden på om folk så på meg og hva de tenkte, forteller hun.
Hun var også spent på alt som lå foran henne – og hvordan hun ville klare å ta seg av et lite barn.
– Men jeg visste at jeg hadde mamma og pappa og familien min. Jeg hadde støtte. Jeg var ikke alene. Jeg tror ikke jeg hadde klart det hvis det ikke var for alle jeg hadde rundt meg, sier Marthe.
Taxi hjem i storefri for å amme
Den 4. august 2000 ble Stine-Amalie født, to timer og tolv minutter etter at fødselen ble satt i gang.– De satte i gang fødselen en uke før tiden fordi hun hadde navlestrengen rundt halsen, forteller Marthe.
Bjørg var med på fødselen, og barnefaren var også til stede.
– Da det lille nurket ble lagt på magen min, tenkte jeg: «Nå er det fullkomment. Dette er livet mitt nå.» Det var en ubeskrivelig følelse, sier Marthe.
Noen uker etter begynte klassekameratene hennes i 10. klasse, mens hun hadde mammapermisjon og fikk 10 ukers hjemmeundervisning. Da hun begynte på skolen igjen, fikk hun taxi hjem i storefri for å amme.
– Skolen var fantastisk. Lærerne og rektor gjorde alt for å legge til rette. Den første tiden med hjemmeundervisning gikk det ikke en dag uten at lærerne kom med gaver, kake, eller hjemmestrikkede babyklær fra noen de kjente, forteller Marthe.
Familien har stilt opp
«Du har vel mistet mye av ungdomstiden din, du», er det mange som sier når Marthe forteller at hun ble mor som 15-åring.
Riktig nok måtte hun droppe språkreisen til England som var planlagt sommeren mellom 9. og 10. klasse, og hun fikk ikke reist på klassetur med «Hvite busser». Men ifølge Bjørg er det ingenting som har stoppet Marthe.
– Hun har fartet rundt og tatt med seg Stine-Amalie på det meste, sier hun.
– Jeg har aldri tenkt at det har vært noe hinder å ha med meg Stine-Amalie på det jeg skulle være med på, sier Marthe.
Hun bodde hjemme hos foreldrene med Stine-Amalie i tre år. De to storebrødrene til Marthe hadde flyttet ut noen år tidligere. Bjørg var «Mimmi» og ekstramamma for Stine-Amalie, mens pappaen til Marthe, Egil, var «Bessa» og ekstrapappa når han var hjemme fra sjøen.
– Men Marthe hadde hovedansvaret. Det var vi bevisste på, sier Bjørg.
Marthe kunne stort sett være med på ting som skjedde i vennekretsen. Men det hendte at moren var på kveldsvakt og ikke kunne passe Stine-Amalie. Da måtte hun bli hjemme.
– Av og til var det sårt å tenke på at vennene mine kunne gjøre hva de ville, og det kunne ikke jeg. Men samtidig har jeg ikke følt at jeg har gått glipp av så mye. Jeg føler at jeg fikk vært med på det som hører til en ungdomstid. Jeg har hatt familie som har stilt opp og vært barnevakt når de har kunnet. Og jeg fikk gjennomført russetiden. Og det er viktig for meg å si at etter at sjokket hadde lagt seg for oss alle, har Stine-Amalie alltid vært velkommen, sier Marthe.
En annen som fikk en viktig rolle i både Marthes og Stine-Amalies liv, var Marthes mormor, eller «Olla» som oldebarnet kalte henne.
– Hun stilte opp og ble et stort forbilde for oss begge, forteller Marthe.
Barn ingen hindring
Det ble slutt mellom Marthe og barnefaren før Stine-Amalie ble født.
– Tenkte du på om du ville finne en kjæreste som ville være sammen med deg selv om du hadde barn?
– Ja, tanken på det streifet meg. Men da jeg var 21, møtte jeg Vegard. Han var 20 og skulle plutselig bli stefar til en seksåring. Det tok litt tid før han fant sin plass. Han fikk meg ikke helt for seg selv, og vi har aldri opplevd et liv med bare meg og ham. Da ble det heller ikke så stor overgang da vi for seks år siden fikk Henny sammen, forteller Marthe.
Bestefar var farsfigur
Vi har lyst å høre litt om hvordan Stine-Amalie har opplevd å ha en såpass ung mor. Marthe ringer eldstedatteren, som går siste året på sykepleierstudiet i Molde. Via mobilskjermen forteller hun fra oppveksten sin.
– Mamma og jeg har nok hatt en tettere relasjon enn det mange av mine jevnaldrende har hatt til sine mødre, forteller hun.
– Da jeg var tenåring, var det ikke så lenge siden mamma hadde vært tenåring, og hun husket hvordan det var å være ung. Det har vært mye latter, og mange har trodd at vi er søstre. Vi har kunnet prate om alt, og ingen spørsmål har vært for vanskelige å stille. Mamma er flink til å svare ærlig. Vi har snakket mye om hvordan det var da hun ble gravid. Jeg har spurt henne hvordan Mimmi og Bessa reagerte og hvordan Råde tok det. Jeg har også et tettere forhold til besteforeldrene mine enn mange andre, siden vi bodde hjemme hos dem til jeg var tre år. Jeg snakker med Mimmi i telefonen tre-fire ganger i uken og vi prater minst en halvtime hver gang. Og i og med at jeg i oppveksten ikke hadde en ordentlig farsfigur, så hadde jeg bestefar, eller Bessa som jeg kaller ham. Han fylte det rommet jeg følte at jeg manglet, sier Stine-Amalie.
– Når jeg møter nye mennesker og skal fortelle en «funfact» om meg selv, sier jeg at det er 14 års forskjell mellom meg og stefaren min, 15 års forskjell mellom meg og moren min og 16 års forskjell mellom meg og lillesøsteren min, smiler hun.
Når mobilsamtalen er over, forteller Marthe at også farfaren til Stine-Amalie har vært mye til stede i oppveksten.
– Han har stilt opp hele veien. Han har hatt henne i helger og på ferier og virkelig vært en støtte, sier hun.
Fordommer mot unge mødre
Marthe har til tider møtt fordommer mot unge mødre, og hun er opptatt av å vise at hun har fått det til. «Du som er ung mor, skjønner ikke dette», kunne hun få høre av enkelte lærere på foreldremøter. Og på helsestasjonen opplevde hun at de var ute etter å «ta» henne fordi hun var ung.
– Stine-Amalie var en aktiv unge som spiste godt, men hun var lang og tynn for alderen. «Jeg tror ikke du mater henne», fikk jeg høre en gang jeg var til kontroll. Da ble mamma sint. «Kom ikke her og beskyld Marthe for ikke å ta vare på ungen sin, for det gjør hun!»
Én ting savnet Marthe da hun ble gravid: Et sted å henvende seg for å få støtte og svar på spørsmål.
– Jeg skulle ønske noen hadde kommet med en brosjyre og sagt: «Her er vi. Lurer du på noe eller trenger du noen å snakke med, så ta kontakt.»
Når hun nå deler historien sin, håper hun å være til hjelp eller nytte for andre unge mødre som kommer i en vanskelig situasjon.
– Jeg ønsker at de kan se at det er mulig å bære fram et barn selv om man er ung, sier Marthe.
Hun blar i ett av fotoalbumene på bordet for å vise oss bilder fra den første tiden med Stine- Amalie. Så stopper hun et øyeblikk.
– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett på Stine-Amalie og sagt til meg selv: «Tenk om hun ikke hadde vært en del av livet mitt. Tenk om jeg hadde valgt henne bort.»