Brenner for et mer inkluderende samfunn

For Salum Kashafali er det at han bare har to prosent syn ingen hindring for å sette seg store mål. Nå jobber han for å  forsvare alle titlene sine.

– I fjor fikk jeg beskjed om at synet mitt har gått ned fra 5 % til 2 %. Men det stopper ikke meg.
Salum Kashafali strekker armen ut til siden og forklarer.
– Jeg kan se hånden min når jeg holder den ut på siden, men tar jeg den fram, så ser jeg den nesten ikke. Skarpsynet mitt er helt borte, og det at jeg har litt syn igjen på sidene er det som gjør at jeg klarer å løpe rett fram når jeg løper 100 meter.

Årets mottaker av Livsvernprisen har ikke hatt en enkel vei fram til idretten. Men titlene verdensmester på 100 meter under Para-VM i friidrett 2019, paralympisk mester på 100 meter under Paralympiske sommerleker 2022 og innehaver av verdensrekorden på 100 meter sprint for parautøvere taler for seg selv. Salum Kashafali (28) har klart det mange rundt ham beskrev som umulig for bare et par år siden.

Tøff start

For å forstå hvor store disse prestasjonene er, må vi tilbake der det hele startet. Salum Kashafali ble født i DR Kongo i 1993, og vokste opp i en søskenflokk på åtte i byen Goma. Som 11-åring kom han og familien som flyktninger til Norge, og Kashafali forteller at bakgrunnen hans har preget ham hele livet.
– Jeg kommer fra en kultur hvor vi var takknemlige for det vi hadde. Det har gitt meg gode verdier her i livet. Sett med norske øyne var vi en fattig familie. Vi var mange barn, vi hadde ikke mulighet til å gå på skole, og vi hadde lite mat. Hverdagen gikk stort sett ut på å skaffe mat fra dag til dag, og for å få tak i drikkevann måtte vi gå flere kilometer. Det var slik vi levde, men vi visste ikke om noe annet, forteller Kashafali.
Vi møter ham på Bislett i Oslo hvor han trener til vanlig. Kashafali bor i Bergen, men pendler til Oslo for å kunne trene med andre toppidrettsutøvere. Det står i sterk kontrast til barndommen i DR Kongo.
– Som barn lette vi etter mat blant søppelet som rike folk hadde kastet. Faren min var en lykkejeger som vi nesten aldri så da vi vokste opp. Han reiste rundt for å prøve å finne diamanter som kunne få familien ut av slummen. Moren min solgte ting på gaten for at vi skulle få mat. Hun kjøpte blant annet inn Paracet-tabletter som hun delte i fire og solgte videre. Og hvis hun ikke hadde noe å selge, så gikk vi barna på gaten og tigget, forteller Kashafali.

Fattigdom

– Bakgrunnen min har fått meg til å tenke på det at barn er barn uansett hvor de er i verden. De kjenner jo bare til det de er født inn i og vokser opp i. Derfor har de det heller ikke nødvendigvis vondt eller vanskelig selv om de vokser opp i fattigdom. Når jeg forteller om min egen barndom, så tenker jeg ikke at vi hadde det dårlig, fordi vi visste ikke om noe annet. Å vokse opp i fattigdom er ikke nødvendigvis vanskelig hvis man har foreldre som er glad i deg og som gir deg gode verdier i livet. Når jeg tenker på barndommen min, så tenker jeg at vi hadde lite, men samtidig hadde vi veldig, veldig mye. Det fine med den kulturen jeg kommer fra, er at vi var takknemlige for det vi hadde. Jeg kunne ikke drømme om et bedre liv, når jeg hadde et liv i seg selv og visste at det var mange barn rundt meg som aldri vokste opp på grunn av fattigdom eller sykdom. Dette var livet mitt fram til krigen brøt ut, vi hadde det bra, og det er jeg så takknemlig for, sier Kashafali.

Salum Kashafali brenner for at parautøvere skal få de samme mulighetene som funksjonsfriske, og er opptatt av at samfunnet må bli mer inkluderende. (Foto: Øyvind Ganesh Eknes)

På flukt

– Men krigen kom og ødela det fine livet vi hadde, forteller han. I 2003 nådde krigen i Kongo byen Salum og familien bodde i. Salum forteller at de måtte flykte midt på natten, og han husker synet av både bomber og døde venner og slektninger under flukten.
– For alle i byen handlet det nå om å prøve å overleve. Reiser du, har du liten sjanse for å overleve, men blir du, så dør du, forteller han. Familien hadde vært på flukt også året før på grunn av vulkanutbrudd i området. Da de kom tilbake, var alt ødelagt av vulkanen, og familien bodde derfor i flyktningeleir fram til krigsutbruddet. Så fulgte mange måneder på flukt – først i Rwanda, deretter tilbake til Kongo og videre til Tanzania.
Noe av det han husker best fra flyktningeleiren i Rwanda, var at der fikk de ett måltid om dagen. Men leirene ble etter hvert overfylt, og var dessuten preget av konflikter og korrupsjon, så familien dro hele tiden videre. Til slutt ble de fraktet til en større flyktningeleir i Tanzania.
– Der opplevde vi trygghet for første gang siden flukten. Etter en stund ble vi intervjuet om hvor vi kom fra og hva vi hadde opplevd, og så fikk vi vite at vi skulle bli sendt til Norge. Da følte vi oss utrolig heldige, for vi hadde møtt mange som hadde vært i leiren i nesten ti år, mens vi bare var der i noen måneder før vi fikk reise til Norge. Å få reise til Norge kan beskrives som om det var satt ut et lite antall bøtter rundt om i Europa, og så skal du prøve å kaste en stein fra et fly og prøve å treffe en av de bøttene. Så heldig føler jeg at vi var med at vi endte opp i Norge. Det ble starten på et nytt liv.

Fra Kongo til Bergen

Familien ble først sendt til Vadsø, hvor 10 år gamle Salum og alle søsknene begynte på skole.
– Dessverre opplevde vi mye rasisme der. Det resulterte i at flere av oss barna ikke ville gå på skole på grunn av mobbingen. Vi ble både banket opp og kalt rasistiske ord, så der følte vi oss ikke velkommen. Heldigvis søkte faren min oss til skole i Bergen og vi kunne flytte dit, og der følte jeg at vi endelig kunne begynne på nytt. Det ble redningen for oss!

I Bergen begynte Salum med idrett for første gang.
– Idrett var jo ikke noe jeg hadde noe forhold til som liten. Det eneste jeg visste om fra barndommen, var å leke med klinkekuler eller løpe om kapp med venner. Men idretten ble for meg et sted der alle kan møtes, uavhengig av alder, kjønn og funksjonsevne, og ha det gøy sammen. Det ble en helt ny start for meg der jeg følte meg velkommen og inkludert, forteller han.

Salum satser etter hvert både på friidrett og på fotball, og med årene begynner han å hevde seg i norgestoppen i sprint. At han er født med en øyesykdom som snart skal gjøre ham nesten blind, er det ingen som vet, heller ikke han selv.
– Som barn hadde jeg bare vært vant til at jeg måtte sitte langt fremme i klasserommet for å se ordentlig hva som sto på tavlen. Jeg hadde aldri testet synet mitt som barn, og var overhodet ikke forberedt på det som ventet meg, forteller han.

For én dag våkner Salum uten å kunne se.
– Det siste bildet jeg husker, er synet av en fotballtrening jeg var på med venner en  ettermiddag. Da jeg våknet neste morgen og ikke kunne se noe, ble jeg kjemperedd og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Så jeg gikk og la meg igjen og håpet det skulle bli bedre. Jeg tenkte at jeg kanskje bare hadde trent for hardt dagen før. Men da jeg våknet på nytt, så jeg fortsatt like dårlig, forteller han. Salum drar til legevakten, som tar tester og sender ham videre til Haukeland sykehus. Der får han konstatert at han har den genetiske øyesykdommen Stargardts, og at synet hans nå er blitt redusert til 5 %.
– Det var ingenting verken de eller jeg kunne gjøre for at det skulle bli bedre, for det er en svært sjelden øyesykdom som det ikke er blitt forsket noe særlig på . Denne sykdommen utvikler seg ulikt hos alle, og for min del ble den ikke ordentlig gjeldende før jeg var 23 år gammel. Salum tar en pause, før han fortsetter:
– Det neste året ble et langt og tungt år for meg.

Salum isolerte seg og traff nesten ingen på ett år. Han opplevde at dette var noe han måtte finne ut av på egen hånd, og bestemme seg for hvordan fremtiden hans nå skulle se ut.
– Jeg ville ikke at noen skulle synes synd på meg. Jeg ville kunne ta vare på meg selv før jeg tok imot hjelp. Det var min måte å takle det på. Og jeg tror at hvis jeg ikke hadde gjort det på den måten, så hadde jeg vært mye mer avhengig av hjelp enn det jeg er i dag. Jeg ville ikke bli hemmet av at jeg hadde mistet synet, og måtte finne teknikker og metoder for å fungere. Dette førte til at jeg ble veldig selvstendig og kunne hjelpe meg selv, samtidig som jeg kunne be om hjelp til det jeg virkelig trengte. Jeg brukte et år på å håndtere dette, og det hjalp meg også til å innse at livet ikke er over selv om jeg har møtt på en stor utfordring, forteller han.

– Idretten var min lekeplass og der jeg hadde opplevd mestring. Da jeg mistet såpass mye av synet, følte jeg at det også ble tatt fra meg, forteller Salum Kashafali. (Foto: Øyvind Ganesh Eknes)

Ga ikke opp

– Men i begynnelsen var det veldig tøft. Jeg sluttet på lærerstudiene og alt av aktiviteter og idrett. Alt opplevdes veldig mørkt og vanskelig. Det viktigste for meg var jo idretten, det var der jeg hørte hjemme. Det var min lekeplass og der jeg hadde opplevd mestring. Nå følte jeg at det ble tatt fra meg. Jeg var langt nede i perioder, og var mye alene med tunge tanker som jeg ikke delte med noen, forteller han.
Men midt i sine egne tanker, forteller Salum hva som ble vendepunktet.
– I perioden da jeg isolerte meg, reflekterte jeg rundt at dette ikke var min feil. Jeg kunne ikke gjøre noe med det eller styre det, selv om jeg skulle ønske det. Da må jeg bare gjøre det beste ut av det, tenkte jeg. Så jeg begynte å kartlegge hva som var mulig og ikke mulig å gjøre noe med. Jeg ville ikke la dette bremse opp livet mitt, så etter et år tok jeg kontakt med treneren min og forklarte hvorfor jeg hadde sluttet. Jeg sa at jeg hadde lyst til å begynne med friidrett igjen og at jeg hadde lyst til å bli best, forteller han.
– Da jeg kom tilbake første dag i klubben, fikk jeg høre at jeg aldri kom til å bli så rask som jeg var. Men da tenkte jeg at ingen kan fortelle meg hva jeg kan og ikke kan. Det gjorde at jeg ble enda mer dedikert for å gjøre det som skulle til for å bli Norges raskeste mann, forteller han.

En andreplass i innendørs 60-meter for funksjonsfriske gjorde at han fikk troen på at norgestoppen var innen rekkevidde, og han trente seks timer om dagen i tillegg til jobben som lærerassistent.

– Da utendørssesongen 2019 kom, var jeg i god form og kunne konkurrere både som parautøver og sammen med funksjonsfriske. Da forsto jeg at paraidrett også er toppidrett. Og jeg nådde også målet mitt om å vinne 100 meter for funksjonsfriske, gliser han.

Det ble starten på Salum Kashafalis profesjonelle idrettskarriere.
– Jeg gikk fra et veldig mørkt år, til året etterpå som ble finere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Det å se dårlig har faktisk gitt meg mulighet til å være mer dedikert. Jeg kan kjenne bevegelsene i kroppen på andre måter enn de som ser, og jeg bruker muskulaturen og hjernen aktivt for å perfeksjonere bevegelsene mine.
Han tar en lang tenkepause når han får spørsmålet om å beskrive hva idretten betyr for ham.
– Den er blitt identiteten min. Idretten betyr alt for meg, og uten den hadde hverdagen vært tristere. Det å komme tilbake til idretten reddet meg fra å være deprimert, sier han tankefullt.

Likeverd

Kashafali er også veldig opptatt av likeverd, uavhengig av utseende eller funksjon.
– Dette er ting jeg har fått kjenne på kroppen. Det å se ned på andre mennesker på grunn av hudfarge eller funksjonsnivå, er noe av det verste jeg vet. Da tenker jeg at folk aldri bør gå glipp av en god mulighet til å holde kjeft, sier han med et smil.

Han glemmer heller aldri hvor han kommer fra.
– Fattigdom gjør noe med hvordan du ser verden. Men fattigdom for meg handler ikke om fysiske ting, men om kunnskap og verdier. Det er mer verdifullt å kunne videreføre gode verdier enn å kunne gi videre materiell rikdom. For meg handler rikdom om kunnskap, som gir gode holdninger, som igjen gir verdier. Verdier som gjør at man er til stede i hverdagen og er takknemlig for det man har. Derfor føler jeg at jeg alltid har vært rik. Forskjellen fra da jeg var liten til i dag, er at jeg har penger til mat og kan kjøpe det jeg trenger uten å tigge om penger. Jeg er rikere i dag, men har aldri vært fattig. Den som har dårlige holdninger og fordommer mot andre mennesker, er mer fattig enn det jeg var i Afrika. Gode holdninger varer livet ut, mens materialistiske ting kan man miste, sier han.
Selv praktiserer Kashafali dette på flere måter. Gjennom Olympiatoppen reiser han rundt på skoler for å fortelle om mulighetene innen paraidrett og for å inspirere barn og unge til idrett og aktivitet. Han brenner for at parautøvere skal få de samme mulighetene som funksjonsfriske, og er opptatt av at samfunnet må bli mer inkluderende.
– I noen situasjoner er det faktisk samfunnet som gjør meg funksjonshemmet, og slik opplever mange funksjonshemmede det, sier han.
– Jeg kommer fra et land hvor funksjonshemmede ikke klarer seg og ikke har en stemme. Derfor vil jeg bruke den stemmen  har fått her, sier han.
Kashafali har også gitt bort det meste av premiepengene sine til prosjekter han driver i Kongo for å bygge skoler.
– Så lenge jeg har mat på bordet, har jeg det jeg trenger. Derfor vil jeg gi videre det jeg tjener, forteller han.

– Hva er målet ditt nå?
– Jeg vil vinne flere gull, for jeg har mer å bevise på friidrettsbanen. I tillegg jobber jeg nå for å forsvare alle titlene mine, gliser han, og fortsetter:
– Men jeg elsker når noen slår meg på idrettsbanen, for da har jeg noe å lære av dem. Da går jeg inn for å finne ut av hva de gjør riktig, for å lære og bli bedre. Det er viktig å måtte slåss for plasseringene mine hele tiden, det gjør meg til en bedre idrettsutøver.

Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet nr. 2-2022