– Vi skal redde liv, ikke ta liv

Ingeborg Margrethe Høiskar (56) har jobbet som jordmor i 22 år. Nå vil hun fortelle hvordan hun og hennes kolleger reagerer på debatten om utvidelse av abortloven.

– Jeg har virkelig verdens beste yrke! Det er alle jordmødre enige om, utbryter Ingeborg Margrethe Høiskar.

Jordmoren fra Lørenskog har jobbet med å ta imot nyfødte barn i 22 år, men har aldri gått lei av arbeidsoppgavene som følger med å være jordmor.

– Denne jobben har så mange aspekter ved seg. Det sterkeste er nok å få være vitne til den største begivenheten i så mange menneskers liv. Både førstegangsfødende og de som har barn fra før, er spente på fødselen. Det å få følge dem gjennom hele prosessen, er en gave. Og så er ingen dager like. Alle fødsler er forskjellige, kvinnene er forskjellige, og alle barna er ulike. Vi kommer veldig tett på kvinnene og blir kjent med dem, og det er en helt spesiell gave å få komme så nær andre mennesker, forteller hun.

Lang erfaring

Den 56 år gamle jordmoren sluttet å telle antall fødsler hun har vært med på for lenge siden, men anslår at hun har tatt imot godt over 1 500 barn.

– Det aller største er å få lov til å ta imot denne nye verdensborgeren og møte det nye livet. Det var det som gjorde at jeg ble jordmor. Jeg hadde jobbet noen år med den andre siden av livet– døden. Men etter noen år som sykepleier, følte jeg meg klar for å bli jordmor. Og nå må jeg bare si at det er det flotteste yrket som finnes, sier hun og smiler.
– Det er alltid like stort å se et barn bli født. Det er nesten litt rart, men vi ser veldig stor forskjell på dem. Det er ingen som er like, alle har ulike temperament, og det ser vi med en gang, ler hun.
– Det er også fantastisk å se at barnet ofte roer seg straks det fester blikket på mor og far og kjenner igjen stemmen deres. Det er sånne små øyeblikk som er stort å få være til stede ved, sier hun.

Som jordmor er hun opptatt av å se på og omtale kvinnene som «fødekvinner» og ikke «pasienter».

– De er jo friske kvinner som skal føde et barn, ikke en syk pasient. Det forsøker jeg å implementere hos kollegene mine, smiler hun.

– Det sterkeste med å være jordmor, er å få være vitne til den største begivenheten i så mange menneskers liv, sier Ingeborg Høiskar.

Engasjert

Høiskar har jobbet ved flere større sykehus i Oslo-området. I flere år jobbet hun som fagutviklingsjordmor og underviste i jordmorfaget, og nå jobber hun ved ABC-klinikken ved Ullevål sykehus. Dit kommer friske kvinner som vil føde så naturlig som mulig, og tilbudet er svært populært. Hun har engasjert seg i sykehusdebatten i Oslo og organiseringen av fødselsomsorgen, men det er debatten om utvidelse av abortloven som nå gjør at hun vil stå fram og fortelle hvordan dette oppleves fra en jordmors perspektiv.

– Vi er jo genuint opptatt av fødsler. Det er fødsler vi er utdannet for, det å bistå kvinnene og passe på barna. Så det å skulle gjøre det motsatte, å bistå en kvinne i å ta abort, som for meg er å ta et liv, det kan jeg ikke være med på, forteller hun.

Høiskar forteller at hun har reservert seg mot å bistå ved aborter, og hun har vært tydelig på det overfor kolleger som har spurt. Det har ført til at mange har åpnet seg opp for henne.

–  Vi snakker sammen om dette. Vi er jo utdannet for å redde liv og bringe fram liv. Vårt fokus og drivkraft er å gi kvinnen og familien og barnet det beste utgangpunktet de kan få og den beste oppfølgingen vi kan gi. Abort strider veldig mot dette. Det er også vanskelig at vi utfører aborter på en fødeklinikk. Det er en spenning vi som jordmødre lever med og kjenner på, sier hun.

Vanskelig for alle

Ved senaborter bistår jordmødre i forløsning og med smertelindring og støtte til kvinnen. Høiskar forteller at hun og jordmor-kollegene stadig samtaler om abort, og at det er ulike meninger i abortspørsmålet generelt. Likevel merket hun i fjor vår et tydelig stemningsskifte blant kollegene på sykehuset da flere partier vedtok å gå inn for å utvide abortloven og tok til orde for å skrote nemndordningen.

– Senabortene er jo på én eller annen måte vanskelig for alle. Man kommer ikke bort fra at det er en belastning å være med på. Vi er jo mennesker med følelser, og det er mange ganger emosjonelt tøft, også for dem som ikke har reservert seg, forteller hun.
– Da debatten om utvidelse av abortloven kom i fjor vår, var det mange av mine kolleger som reagerte og som ga uttrykk for at nå begynner dette å koste litt for mye for dem, sier hun.

Ingeborg Høiskar har selv reservert seg mot å bistå ved aborter, men snakker ofte med kolleger om deres erfaringer. (Foto: Mirjam Dorthea Berg)

Nærmer seg en grense

Høiskar har opplevd flere kolleger som har kommet til henne og fortalt om hvordan de har opplevd å være med på senaborter.

– Det oppleves særlig vanskelig når barnet har blitt så stort at det puster idet det kommer ut, og hvor hjertet slår lenge etterpå. Da er det mine kolleger som tar dem med i et annet rom og som står sammen med dem til hjertet slutter å slå, slik at de ikke skal dø alene, forteller hun.

Høiskar blir tydelig berørt når hun forteller dette, og sier at det går inn på både henne og kollegene, og at mange har behov for å bearbeide slike opplevelser i ettertid.

– Jeg tror mange glemmer at det er vi som står igjen med den lille etter disse abortene, sier hun.

Høiskar reagerer også på at når man snakker om uke 18 og 22, nærmer man seg grensen for når disse barna kan reddes.

– Vi jobber jo hardt for å redde barn som blir født for tidlig, og vi klarer å redde ganske mange barn nå. Debatten om utvidelse skapte derfor sterke reak- sjoner, fordi det er vi som står og tar imot disse barna, forteller hun.
– For oss som jobber med nyfødte, er disse barna helt fullkomne. Hva er egentlig forskjellen mellom uke 12 og uke 22? I uke 12 er det jo like mye liv som i uke 22. Det er jo det samme barnet, og det må vi ta innover oss. Selv om det fremdeles er lite, så har fosteret både armer, ben, hjerte, øyne og ører. Det er ikke en klump med celler, det er et barn, og det er tydelig for oss som står og jobber med dette hver dag.

Ser potensialet

Hun opplever det svært tøft å skulle forholde seg til at det ene barnet blir abortert, mens de i rommet ved siden av prøver å redde et annet.

– På samme måte som vi ser potensialet i alle nyfødte vi tar imot, så er det vanskelig å ikke se potensialet også i dem som blir abortert, sier hun.

Høiskar viser til tall fra blant annet Sverige som viser et høyere antall senaborter enn i Norge. Sverige har en abortgrense ved 18 uker, Norge ved 12 uker.

– Nemnden er der for at kvinner kan få hjelp til å reflektere over spørsmålet: «Hvorfor vil jeg ta abort så sent?» Det kan være mange årsaker, noen opplever et brudd med egne forventninger, andre står kanskje i et press fra omgivelsene. Men nemnden er ikke der for å dømme eller fordømme, og den fungerer som en slags sikkerhet for oss jordmødre også, sier hun.

Samtidig presiserer hun at flere av senabortene som gjennomføres i Norge, er på bakgrunn av alvorlige misdannelser hos fosteret, og at paret i mange tilfeller har blitt anbefalt abort.

– Disse barna er jo ønsket av foreldrene, men så er de i noen tilfeller ikke forenelig med liv, og det er en sorg for foreldrene. Men det endrer ikke det faktum at det er en belastning også for oss helsepersonell å bistå, sier hun.

Ingeborg Høiskar mener det er vanskelig at man skal utføre aborter på en fødeklinikk. – Det er en spenning vi som jordmødre lever med og kjenner på, sier hun. (Foto: Mirjam Dorthea Berg)

Etterlyser jordmødrenes stemmer

Ingeborg Høiskar etterlyser jordmødrenes stemmer i debattene rundt abortloven.

– Det er veldig mye som er bra ved å ta kvinnenes perspektiv i ulike debatter. Men politikerne glemmer oss som faktisk står igjen og får ansvaret for å utføre de lovene de vedtar. Når jeg hører politikere snakke om dette, så tenker jeg ofte: Vet dere egentlig hva dere snakker om? Politikerne står ikke i våre sko eller sitter på vaktrommet vårt og kjenner på den smerten som vi gjør. Men vår stemme trenger også å bli hørt. Hvis politikerne går inn for å utvide abortloven, må de tenke på hvordan de kan ivareta oss som får i oppgave å utføre flere senaborter. Dersom nemnden fjernes, vil det mest sannsynlig bli større pågang på senaborter, som igjen gjør belastningen på mine kolleger enda større. Vi er allerede en presset arbeidsgruppe, og ved å utvide abortloven må man også ivareta både det praktiske og det etiske for oss som står på gulvet. Har de gjort seg noen tanker om det? Hvem skal stille opp etterpå? spør hun.

– I fokuset på kvinnen, virker det som om de har glemt både barnet, fagfolkene og de som gjør det praktiske. Det virker som en veldig enkel løsning – «Bare fjern det». Men det er ikke så enkelt. Det kan virke enkelt for dem som lager lover. Men for dem som skal utføre og gjennomleve det, er det ikke så enkelt. Det må ikke politikerne glemme.

Bredere debatt

Høiskar savner en bredere debatt som tar utgangspunkt i hvordan samfunnet kan jobbe for å yte støtte til kvinnene som står i vanskelige situasjoner.

– Vi har jo fått ned aborttallene i Norge. Men nå er det så mye fokus på at kvinner må få økte rettigheter til abort, og samtidig lite fokus på hva vi kan gjøre for å gi kvinnene en mulighet til å beholde barnet. Hva kan vi som samfunn gjøre? Og hvordan kan vi snu diskusjonen til å begynne å handle om dette livet? Det er jo et menneske, om det er 12 uker eller 22 uker. Retten til livet må løftes i denne debatten, ikke bare retten til abort, sier hun.

– Et samfunn som har et menneskesyn og verdisyn som sier at ethvert menneske er unikt og spesielt, vil stille opp for alle, uansett. Da vil vi stille opp både for kvinnene og for barna, avslutter hun.

Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet nr. 1-2022