På tvers eller i samme retning som strømmen? 

«For å utvirke forandringer må man enten prøve å stille seg på tvers av strømmen, noe som ikke kan føre til annet enn katastrofer, eller man må handle i strømretningen og benytte de muligheter som foreligger.» Slik begrunner, eller kanskje vi skal si forsvarer, Mikhail Gorbatsjov sin egen rolle i historien i samtale med Peter Normann Waage i tidsskriftet Samtiden i 1998. Er dette en rettesnor for dem som ønsker å endre historien i dag? 

Den siste lederen av Sovjetunionen spilte en avgjørende rolle for oppløsningen av unionen. Med sine begreper glasnost (åpenhet) og perestrojka (omstrukturering), banet han vei for Boris Jeltsins inntreden og den nye tid etter jernteppets fall. Han mottok Nobels fredspris i 1990.  

Redselsfullt tyranni
Sovjetunionen hadde vært gjennom en enorm utvikling siden Josef Stalin. Diktatoren innførte et redselsfullt tyranni der millioner døde gjennom ulike operasjoner, hemmelige tjenester og i de beryktede fangeleirene. I løpet av kort tid etter Lenins død, utspilte han den eldre garde og innsatte ledere som var tro mot ham i ett og alt. Så stor var trofastheten at flere av konene til medlemmene av politbyrået ble drept uten at det fikk konsekvenser for etterfølgelsen av deres leder.  

Mislykket kuppforsøk
Gorbatsjov tok også oppgjør med sine forgjengere, men med helt motsatt fortegn enn Stalin. Han gjorde store utskiftninger innenfor partiledelsen og i statsapparatet, og de nye kreftene pekte fremover mot en ny tid. Det ble innført en ny økonomisk politikk som hadde mer til felles med vestlig markedstenkning. Planøkonomiens tid var forbi. Samtidig ønsket han å bevare kommunistregimet og Sovjetunionen. Kombinasjonen viste seg å være feilslått. 
I august 1991 forsøkte misfornøyde tilhengere av det gamle Sovjetregimet seg på statskupp. Gorbatsjov ble holdt fanget på sitt landsted mens kuppmakerne erklærte at han var syk. I denne kaotiske tilstanden er det Boris Jeltsin taler til folket og står frem som den nye leder. Gorbatsjov skriver selv om det mislykkede kuppforsøket i 1991, at hadde de forsøkt noen år før, hadde de kanskje lyktes. Men tiden hadde løpt fra dem. Den nye tid var kommet. Det er i denne sammenheng vi må lese hans uttalelser om at vi må handle i strømretningen.  

Endringer skjer ikke i vakuum
Fra ett ståsted er den tidligere sovjetiske presidentens ord riktige. Ingen kan endre historiens gang på egenhånd. Endringer skjer ikke i et vakuum. Resultatet av kampen for like rettigheter i USA på 60-tallet og i Sør-Amerika noen tiår senere, er eksempler på at historiens strømretning pekte mot likeverd for alle. Samtidig viste den egyptiske våren oss at historiens gang mot demokrati ikke skjer med nødvendighet. Erklæringer om at friheten har vunnet en gang for alle, står for fall. 
Statsviteren Francis Fukuyamas analyse fra 1990-tallet om at det liberale demokratiet har seiret over de andre ideologiene, har blitt brutalt tilbakevist. Nettopp derfor er det så interessant å lese Gorbatsjovs betraktninger i dag. På akkurat det punktet i historien, i hans tid, var det mulig å gjøre endringer i retning av mer åpenhet og mer demokrati. Det var antakelig mindre viktig for den erfarne politiker hva som var riktig; han tolket strømmen og stilte seg i samme retning. 

Morgendagens endringer 
Men her kommer også Gorbatsjovs analyse og konklusjon til kort. I sin forståelse av historiens gang og politikerens rolle, er det ikke plass for den som stiller seg på tvers. Men skylder vi ikke å gi honnør til dem som ofrer liv, frihet og ære ved å gjøre nettopp det – i sitt ønske om å demonstrere at en annen virkelighet er mulig? En honnør til Bonhoeffers kamp mot nazistenes regime eller en ukjent kinesisk eller russisk dissident? Kan hende deres motstrøms posisjon varsler om en tid som er annerledes. Der det sanne seirer over det som i samtiden er mulig. 
Gorbatsjov selv var ikke minst avhengig av forfatteren Solzjenitsyns åpne skildringer av Stalins fangeleire flere tiår tidligere. Samtidens dissidenter kan peke frem mot morgendagens endringer. Det gir håp! 

 Artikkelen sto først på trykk i avisen Dagen onsdag 17. mars 2021