Kjersti Toppe får Livsvernprisen 2021

Vinneren av årets Livsvernpris er ikke redd for å stå alene i stormen når det er menneskeverdet som står på spill. – Noen må stå opp for verdisaker, sier Kjersti Toppe.

Vi møter Kjersti Toppe i en folketom stortingskantine en regntung vinterdag før jul. Også på Stortinget er det mange som jobber hjemmefra for å bidra til å begrense smittespredningen i hovedstaden. Kjersti har sin siste arbeidsdagfør høytiden, og også hun har jobbet mye hjemme i Bergen denne høsten.

– Det har vært fint for hele familien, smiler hun.

Å få årets Livsvernpris opplevde hun som overraskende, men veldig hyggelig.

– Det er en stor ære, sier hun.

Tidligere vinnere har mottatt Livsvernprisen foran et feststemt publikum i begynnelsen av februar. På grunn av det høye smittetrykket i Oslo, blir arrangementet utsatt til det igjen er forsvarlig å være samlet. Ny dato for utdeling er 10. juni.

Respekt for alle mennesker
Oppveksten med en bestemor som fikk demens, lærte Kjersti mye om menneskeverd.

Besteforeldrene bodde i en egen liten del av huset hvor Kjersti vokste opp, og hun hadde mye kontakt med dem. Hun beskriver bestemoren som en flott dame som var klok, arbeidsom og flink med hendene. Hun lærte Kjersti blant annet å strikke, hekle og brodere.

Så ble hun syk. Demens-sykdommen kom snikende, og sakte, men sikkert mistet hun evnen til å ta vare på seg selv. Hun likte å gå tur, men kunne ikke gå alene, så Kjersti og søsknene fikk i oppgave å gå daglige turer med henne etter skoletid. Etter hvert kom hun på sykehjem.

– Vi var ofte på besøk. Da hendte det at vi fant bestemor bundet til en stol, slik at hun ikke klarte å reise seg. Det var fryktelig å oppleve, minnes Kjersti.

Hun syntes det var opprivende at personalet på sykehjemmet ikke så det flotte mennesket som bestemoren hennes var, og at de behandlet henne på en slik uverdig måte.

– Hun ble behandlet som en gjenstand – og ikke et menneske. Vi hadde gått tur med henne hver dag, og plutselig ble hun bundet fast.

Måten bestemoren ble behandlet på, har preget Kjerstis bevissthet om hvor viktig det er at helsevesenet sikrer menneskeverdet, også ved alvorlig sykdom.

– Vi må behandle mennesker, ikke diagnoser, sier hun.

Faren snakket med alle
Respekten for menneskets iboende verdi var ikke var noe samtaletema i barndomshjemmet, men det var i høyeste grad synlig i praksis.

– Faren min snakket med alle, uansett hvem de var. Når vi var på ferieturer, hendte det at han plutselig forsvant, og så fant vi ham sittende på en benk i samtale med stedets uteliggere, smiler Kjersti.

– Det å møte alle mennesker med respekt, er en holdning jeg har fått med meg hjemmefra og som har bidratt til å danne verdigrunnlaget mitt, sier hun.

– Hva legger du i begrepet menneskeverd?

– At hvert menneske er unikt. Alle mennesker har en iboende verdi i kraft av det å være menneske, noe som er helt uavhengig av handikap, sykdom eller alderdom.

– Det å møte alle mennesker med respekt, er en holdning jeg har fått med meg hjemmefra og som har bidratt til å danne verdigrunnlaget mitt, sier Kjersti Toppe. (Foto: Thomas Leikvoll)

Feil bruk av ressurser
Kjersti var glødende motstander av endringene i bioteknologiloven som ble vedtatt i fjor sommer. Hun trekker spesielt frem rutinemessig tidlig ultralyd og tilbud om NIPT-test til alle gravide, som hun mener er feil bruk av helsevesenets ressurser.

– Selvsagt skal vi gjøre det vi kan for å sikre mor og barn god behandling og oppfølging. Men dette handler om å innføre screeningundersøkelse av alle gravide for å lete etter helt bestemte «feil» på barnet. Da jeg fikk barn, var jeg «lykkelig uvitende». Nå frykter jeg at man blir påtvunget bekymret. Unge, vordende foreldre føler gjerne at de nå må ta en masse tester og undersøkelser «for sikkerhets skyld», og mange får unødvendige bekymringer. Et større press på å forsikre seg om at alt er bra, gir større frykt for alt som kan gå galt. Det er 55 000 i utgangspunktet friske gravide som årlig skal få tilbud om tidlige ultralydundersøkelser – og disse skal utføres av jordmødre og leger som vi egentlig ikke har. Vi har problemer med å ha nok bemanning på fødeavdelinger og i følgetjenester, og så skal vi ta ut personell og bruke dem på friske gravide som ikke har noen definert risiko. Dagens ordning sikrer at de som er i risikogrupper får tilbud om tidlig ultralyd, men det er helt unødvendig at alle gravide skal få dette tilbudet. Det krever mye ressurser og gir oss ikke noe helsegevinst tilbake, sier hun.

– Vi lærer opp en hel befolkning til uhelse – til å benytte seg av alle mulige undersøkelser for å være på den sikre siden. Det er ikke rart vi får en overbehandling i helsevesenet.

Det var et hardt slag for Kjersti da endringene i bioteknologiloven ble vedtatt. Og hun beskriver prosessen fram mot lovendringen som useriøs.

– Det var en prosess uten åpenhet og ordinær offentlig høring. Og forslaget om tidlig ultralyd til alle gravide ble vedtatt uten en vurdering av ulike tiltak opp mot hverandre, uten å problematisere konsekvensene, uten å vite kostnadsrammen og uten at det ble vurdert opp mot de prinsippene for prioritering som Stortinget allerede har vedtatt, sier hun.

Leter etter kromosomfeil
For Kjersti er det verste med rutinemessig tidlig ultralyd av alle gravide, at man systematisk leter etter barn med kromosomfeil.

– Vi vet jo at det nesten ikke fødes barn med Downs syndrom i de landene som tilbyr fosterdiagnostikk på et tidlig stadium. Mennesker med Downs syndrom har ulike funksjonsnivå, men det er på ingen måte en diagnose som er uforenlig med liv, sier hun.

I oppveksten hadde hun en nabo med Downs.

– Han ble over 70 år og bodde sammen med søsteren sin. Han kom ofte på besøk, og var en utrolig slagferdig, god type som alle var veldig glad i, minnes hun.

– Hva blir konsekvensene av at vi som samfunn sorterer vekk barn med ulike funksjonsnedsettelser?

– Det blir mer ensretting og mindre mangfold. Vi blir ikke vant til å se og omgås mennesker med funksjonsnedsettelser, og det vi ikke ser, blir fremmed.

Nå som vedtaket er gjort, og tidlig ultralyd og NIPT-test blir et tilbud til alle gravide, er Kjersti opptatt av at de som benytter seg av tilbudet, får den informasjonen de trenger.

– Det er viktig at de får god og nøktern informasjon om hvordan det er å få et barn med nedsatt funksjonsevne og hvilke støtteordninger de har krav på. Mange frykter at de ikke får nok hjelp, og det er noe vi kan gjøre noe med.

I mai 2020 overrakte informasjonsansvarlig i Menneskeverd, Kristin Rudstaden, 46 000 underskrifter
mot forslaget om unødvendig fosterdiagnostikk til Geir Jørgen Bekkevold og Kjersti Toppe. (Foto: Ingrid Vatnar Eikje)

Lege, lindre og trøste
Livsvern handler om menneskets verdighet i livets yttergrenser. Og også når det gjelder mennesker i livets siste fase, er Kjersti engasjert. Hun er motstander av aktiv dødshjelp, og som lege er ett av hennes viktigste argumenter at hvis dette blir legalisert, må helsepersonell få plikt til å ta liv.

– Hvis noen skal ha rett til å dø, må noen få plikt til å ta liv. Det vil utfordre tilliten til og rollen til legestanden. Vi skal lege, lindre og trøste, ikke ta liv, eller legge til rette for det. Aktiv dødshjelp strider imot alt vi står for og alt vi er opplært til. Jeg er sjeleglad for at vi har en etisk ryggmarg blant helsepersonell i Norge, og at både sykepleierforbundet og legeforeningen er kraftig imot legalisering av dødshjelp, sier hun.

Hun understreker samtidig at vi skal ha stor respekt for alvorlig syke mennesker og den situasjonen de er i.

– Vi må ha et helsevesen som lager gode ordninger rundt dem som er alvorlig syke og som sikrer trygghet og forutsigbarhet for den hjelp som skal gis. Smertelindring er svært viktig, og alle må få den lindringen de trenger. En del undersøkelser viser at det ikke er frykten for smerte, men frykten for å være til belastning for andre, som gjør at noen ønsker aktiv dødshjelp. Da er det opp til oss som samfunn å motbevise det. Det vil være en kapitulasjon å legalisere dødshjelp, mener Kjersti.

En stemme for menneskeverdet
– Føler du at du står alene med synspunktene dine?

– Ja, ofte føler jeg det. Jeg blir gjerne stemplet som «moralist» og opplever at mange andre politikere skygger banen i disse debattene. I spørsmål knyttet til bioteknologi og fosterdiagnostikk går vi inn og regulerer privatlivet til folk, og da får en ofte personlige historier tilbake.

Det er ikke de enkleste debattene å stå i. Samtidig får jeg mange positive tilbakemeldinger og opplever at jeg representerer en viktig gruppe. Så lenge jeg er trygg på saken og har noen der ute som jeg er en stemme for, så er jeg ikke så redd for at jeg ikke har kjempestøtte rundt meg i politikken. Noen må snakke om disse temaene. Noen må stå opp for verdisaker, fordi det er viktig for mange og for hvordan samfunnet vårt blir i fremtiden.

Alt må ikke være perfekt
Seksbarnsmoren pendler mellom Bergen og Oslo, og legger ikke skjul på at hun har en travel hverdag.

– Noe går man glipp av på hjemmebane, men det nytter ikke å bli altfor sentimental. Det er mange skoleavslutninger jeg ikke har fått med meg, men jeg prøver å få med meg de viktigste. Og heldigvis har vi en lang, møtefri periode om sommeren. Da får jeg hentet meg litt inn igjen sammen med familien. Jeg har vært mye fraværende, men barna er også stolte over å ha en mor på Stortinget. Det veier opp. En venninne som er fembarnsmor, sa til meg at vi må lære oss å fuske med stil. En må sortere mellom hva som er viktig og hva som ikke er viktig. Alt trenger ikke å være perfekt. Og jeg angrer ikke, avslutter Kjersti Toppe.

Les begrunnelsen for tildelingen her.

Kjersti Toppe (f. 1967)

• Bor i Bergen
• Gift, seks barn mellom 16 og 28 år
• Utdannet lege
• Stortingsrepresentant for Senterpartiet siden 2009
• Første nestleder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget
• Vinner av Menneskeverds Livsvernpris 2021

– Så lenge jeg er trygg på saken og har noen der ute som jeg er en stemme for, så er jeg ikke så redd for at jeg ikke har kjempestøtte rundt meg i politikken, sier vinneren av årets Livsvernpris. (Foto: Thomas Leikvoll)

Artikkelen er også publisert i medlemsbladet Vern om Livet nr. 1-2021