Her kan du lese prisutdeler Kjell Magne Bondeviks tale under LIvsvernprisen 2020.
Kjære prisvinner og alle livsvernforkjempere
Først av alt en takk til organisasjonen Menneskeverd som jobber aktivt og modig for respekt for livet – født som ufødt. Vi trenger slike stemmer i den offentlige debatten. Det er jo bokstavelig talt livsviktige spørsmål dere jobber med, men mange forsøker å avspore og kneble debatten. Derfor er det så viktig at noen våger å ta den, og det gjelder også dagens prisvinner.
For meg og mange andre er menneskeverdet den mest grunnleggende verdi for all politikk og samfunnsengasjement. Uten mennesket har politikk ingen mening. Det er dem vi jobber for. Og uten respekt for dets verd, så kommer vi fort på avveie. Derfor er det også så farlig å gradere menneskeverdet.
Det er interessant at FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 begynner slik: «Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter.» Altså kommer menneskeverdet først i menneskerettighetserklæringen. Og slik det står så må det forstås som at menneskeverdet er grunnlaget for menneskerettighetene. Det gir mening.
Dette er en nøkkel til effektivt arbeid for menneskerettigheter. Når jeg reiser rundt i verden, som jeg fortatt gjør i en viss grad, og prøver å fremme ulike menneskerettigheter, så kan jeg ofte få spørsmål om hvorfor det er så viktig at alle skal kunne ytre seg fritt offentlig, eller hvorfor må det nødvendigvis være en rett til å arrangere møter, altså forsamlingsfrihet. Og da er mitt svar: Fordi vi er skapt med en ukrenkelig verdi med det samme menneskeverd og dermed også iboende rettigheter. Å krenke disse, altså menneskerettighetene, er altså å krenke selve mennesket og dets verd. Og min erfaring er at det ofte får flere til å forstå at det finnes grunnleggende menneskerettigheter som må respekteres.
Kjell Magne Bondevik og prisvinner Kristin Clemet
Sett i et 20-30 års perspektiv, så har det vært klar framgang i respekten for menneskerettighetene i verden. De siste årene har det dessverre vært en del tilbakeslag. Vi ser det også i vår egen verdensdel i land som Polen, Ungarn, Russland og Tyrkia. Og jeg registrerer at det har en sammenheng med en nedvurdering av respekten for det enkelte menneskets ukrenkelige verdi. Det er politiske ledere som er villig til å bruke mennesker som redskap for sine formål.
Vi må holde troen på menneskeverdet levende. Dette krever først og fremst et holdningsskapende arbeid, og hvis vi ikke lykkes med det, så vil autoritære og totalitære krefter lettere få spill. Dette viser for øvrig også at det er nær sammenheng mellom demokrati og respekt for menneskerettigheter.
Det er også interessant at retten til liv er slått fast allerede i artikkel tre i FNs menneskerettighetserklæring, der det heter: «Alle mennesker har rett til liv, frihet og sikkerhet.» Og dette kommer før omtalen av alle andre menneskerettigheter i de påfølgende artiklene. Vi kan jo si at det skulle egentlig bare mangle. For retten til liv er jo en forutsetning for at vi kan få realisert våre andre rettigheter. Men det er en oppmuntring at dette faktisk er slått fast av FN, som nesten alle verdens land har sluttet seg til. Og det skal gi en organisasjon som Menneskeverd stor frimodighet i arbeidet.
Retten til liv har jo relevans på en rekke politikkområder. Det kan dreie seg om kamp mot livstruende fattigdom, som fremdeles tar veldig mange liv, dødsstraff, ruspolitikk, trafikksikkerhet, bio- og genpolitikk, aktiv dødshjelp og altså abortspørsmålet. Men det siste er det ofte vanskelig å få en saklig debatt om.
Jeg er så gammel at jeg kom inn i norsk politikk da forslaget om fri, eller såkalt selvbestemt abort for alvor kom opp for ca. femti år siden. Frontene ble fort steile og mye kunne sikkert vært gjort annerledes for å få en mer konstruktiv debatt. Og jeg forstår i ettertid bedre hvorfor mange kvinner kjempet som de gjorde, ut fra hva de hadde vært utsatt for. Og jeg forstår også til en viss grad argumentet om at kvinnen kan være det ufødte barnets beste vern. Selv om jeg fortsatt synes det er prinsipielt vanskelig at et menneske alene skal avgjøre et annets livs rett til å leve opp.
Men det er ikke dette som nå er den aktuelle debatten – det vet vi. Lovens prinsipp på dette punkt har et stort politisk flertall og ligger nok fast. Men det som overrasker meg er at så mange i debatten om slike spørsmål ikke er villig til å erkjenne at det er et etisk dilemma og at det dreier seg om en avveining mellom to liv, ikke bare om, slik det ofte blir sagt: kvinnens egen kropp.
Og det som ikke bare overrasker, men som jeg synes er direkte nedslående, er at når noen forsøker å ta opp etiske viktige spørsmål, som for eksempel reservasjonsrett for helsepersonell, faren for et sorteringssamfunn, avklaring av lovens tidligere uklarhet om fosterreduksjon, ja, så er det mange som blokkerer for en saklig debatt ved straks å gå i skyttergraven ved å hevde at dette er et angrep på kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. Det er ikke det det dreier seg om i mange av disse spørsmålene, men slik prøver de å avspore og blokkere for en saklig og rolig debatt om viktige etiske spørsmål.
Jeg håper at det i framtiden skal være mulig å lytte mer til hverandre, å komme bak disse slagordene. Selv må jeg nok innrømme at jeg var kritisk til hvordan abortlovens paragraf 2c om abort på grunn av fare for alvorlig sykdom ble kastet inn i regjeringsdebatten for vel et år siden. Men det er en annen historie.
Jeg vil i dag gi prisvinneren honnør for at hun har bidratt til en saklig debatt om spørsmål knyttet til abort og til menneskeverd og andre viktige liv og død-spørsmål. Vi har sittet sammen i to regjeringer og samarbeidet godt der, og det er en ære for meg å få være med og dele ut denne prisen.