Publisert: 11.12.19 Skrevet av: Kristin Rudstaden, Fagansvarlig
I mylderet av karrierejag, mammapoliti og krav fra Erna selv, stiller vi oss spørsmålet: Mamma eller ikke? Nå, senere eller aldri?
Skrevet av Kristin Rudstaden og Ingrid Vatnar Eikje, undervisningsteamet i Menneskeverd
Denne kronikken sto først på trykk i VG.
Menn har gjennom alle tider fått et valg: å være en tilstedeværende far eller overlate moren og barnet til seg selv. Det er forståelig hvorfor kvinner også krever det samme valget. Men hva gjør valget med oss?
Dersom man har et valg, har man også noe å utsette. Plutselig kan det være for sent. Vi er vitner til en ny situasjon i verdenshistorien – å velge eller velge bort barn. Menn kan bli fedre når som helst, men for kvinner passer det sjelden å bli mor. Dette er ikke likestilling i praksis. Vi kan bedre! Vi er nødt til å styrke kvinners rettigheter som mor. Målet bør være at det skal alltid passe å få barn.
Det er vanskelig å være en tilstedeværende mamma de første årene av barnets liv, uten å miste noe økonomisk selvstendighet og trygghet i arbeidslivet. Foreldrenes ansvar for tilstedeværelse i barnets liv er nødt til å være et felles prosjekt. Kvinnen risikerer å ikke opparbeide seg den kompetansen som arbeidsmarkedet krever. Det bør være tilrettelagt for at begge foreldre i forlengelsen av det første året kan gå ned i stilling for å bruke tid i hjemmet og med barnet, ikke bare moren.
Morskapets betydning i likestillingens land bør bære preg av at kvinner og menn alltid vil være forskjellige. Kvinner vil aldri kunne gå på jobb noen dager etter fødsel. Hun må detaljplanlegge livet slik at hun får rett til foreldrepenger og har noe å komme tilbake til etter permisjonen. Permisjonsårene kan bli sett på som hull i CV-en som kvinnen må forsvare. Foreldreskapet avhenger av teamarbeid og langsiktige relasjonelle investeringer. Hvorfor legger staten til rette for at det er best å få barn senest mulig?
Undervisningsansvarlig Kristin Rudstaden.
Erna Solberg oppfordret i fjorårets nyttårstale norske kvinner til å føde flere barn. Det siste tiåret har fruktbarheten i Norge sunket med 0,42 barn. Aldri har fruktbarhetstallet vært så lavt som det er i dag, nemlig på 1,56 barn per kvinne. Årsakene til dette er varierte og sammensatte, men en mulig forklaring er nemlig at å få barn vil alltid ha en form for negativ innvirkning på kvinners karriere. Ved å få barn risikerer kvinner å få lavere timelønn. Kvinner som får flere barn, har lavere sannsynlighet for å jobbe i høytlønte bedrifter etter at barna er blitt voksne.
Det finnes flere måter å møte denne problemstillingen på. Med fokus på likestilling og forbruk har flere tatt til orde for sekstimers arbeidsdag for å få mer tid med barna. Det er også mulig å høyne kontantstøtten, slik at det er mulig for både mor og far å gå ned i stilling uten å tape inntekt. Kontantstøtten kan være et verktøy for å jevne ut forskjellene mellom menns og kvinnes ansvar i hjemmet. Det beste for barnet trenger ikke nødvendigvis å gå på bekostning av foreldrenes karriere, men slik systemet er lagt opp i dag, vil dette som regel ramme kvinnens karriere.
Undervisningskonsulent Ingrid Vatnar Eikje.
Likestilling bør dreie seg om å ha rett på foreldrepenger uavhengig av at «livet er på stell». Betalt foreldrepermisjon krever deltakelse i arbeidsmarkedet i seks av de siste ti månedene før en påbegynner permisjonen. Arbeidsmarkedet krever i større grad utdannelse, boligen skal være kjøpt og partneren skal være på plass før tanken om barn streifer oss. Det er svært samfunnsøkonomisk krevende å få barn på et senere tidspunkt i livet, blant annet fordi antall risikosvangerskap øker betydelig med alderen. Det er all grunn til å gjøre noe med dagens system.
Før kunne kvinnen sitte igjen alene med fordømmelsen, skammen og den praktiske byrden ved å bære frem et barn. I dag er kvinnen igjen overlatt alene til å måtte veie mellom pensjonspoeng og permisjon, smerten ved å levere i barnehagen og økonomisk uavhengighet. Blir det å sette karrieren på pause sett på som et svik i kampen om likestilling?
Det er svært personlig å bli en familie, men er det privat? Er barn kun foreldrenes ansvar? Samfunnet har mye makt ovenfor valget om barn eller ikke. Men valget som familiene tar bærer med seg noen konsekvenser som de må håndtere selv. I og med at vi i større grad enn før velger våre barn, så har vi ingen rett til å problematisere sider ved foreldreskapet. Når man har tatt et valg, er man nødt til å stå i konsekvensene. Du valgte det jo selv? Du visste at det å bli mamma kostet deg forfremmelsen? Eller kanskje ekteskapet? Du visste at det ville bli en trang økonomi og at du måtte utsette drømmen om å starte egen bedrift.
Å oppdra våre barn er kanskje den viktigste jobben vi gjør. Hvorfor er det bare investeringer utenfor hjemmet det gis applaus for? Investeringer i hjemmet gir god avkastning for samfunnet, så hvorfor verdsettes da ikke dette mer? Vi må kunne snakke om dette uten å spore av. Vi skal ikke føde for Erna. Vi skal få barn i et samfunn hvor det alltid er plass til én til. Norge skal være et land hvor det er trygt å bli en familie og hvor familiene og kvinnene skal ivaretas med de midlene vi har.
Hvorfor er det ikke større å være noens viktigste?