Takknemlig for livet

– Hadde jeg blitt påtenkt i dag, hadde jeg mest sannsynlig blitt abortert, sier Trond Olav Berg (64). Han ble adoptert bort som nyfødt, og er takknemlig for at han fikk livet i gave.

Trond Olav Berg ønsker oss velkommen til huset som ligger et steinkast fra havet i Verdal, nesten innerst i Trondheimsfjorden. Her bor han med kona Jenny Synnøve; de tre voksne barna har flyttet ut. Solen skinner, og kaffen er snart klar. Trond har bodd i Verdal hele livet, men det var langt fra noen selvfølge at det var akkurat her han skulle vokse opp.

Adoptert

Bare 16 dager gammel ble Trond Olav adoptert av et ektepar som ikke kunne få biologiske barn selv.

– Lenge før jeg forsto hva ordet adoptert betyr, så fikk jeg vite at jeg var adoptert, forteller Trond Olav. Han vokste opp med en adoptivsøster og to fostersøsken som foreldrene også tok til seg over lengre tid.

– Jeg har hatt en fantastisk oppvekst. Både mamma og pappa hadde sju søsken, så vi var en stor søskenbarnflokk på begge sider, og det var mye familieliv med masse barn og full fart hele tiden, forteller han.

– Jeg har hatt det så bra, og har alltid følt meg inkludert. Jeg har aldri følt meg som «han der adopterte», men vært en del av hele familien og slekten i det sosiale, forteller han, før han stopper litt opp.

– Men samtidig har jeg aldri følt meg som en av dem. Jeg var godt voksen før jeg skjønte at min personlighet er annerledes. På pappas side er de mer analytiske, gjennomtenkte og trygghetssøkende. Men jeg er ikke sånn. Jeg har tatt en del sjanser, og har betalt for det, forteller han.

Trond Olav ble adoptert av et ektepar som ikke kunne få egne barn. – Jeg fikk en fantastisk familie, sier han. (Foto: Privat)

Vært heldig

Trond Olav forteller at han aldri har savnet noe. På grunn av den trygge oppveksten, hadde han heller ikke behov for å finne ut mer om sin biologiske familie.

– Det var pappa som da jeg var i 30-årene spurte meg: «Du har itj tænkt på kor du kjæm ifra?» Det kunne jo ha vært artig, mente han. Og da tenkte jeg: Hva skulle være artig med det? flirer Trond.

– Jeg har jo tenkt på det, men aldri at jeg ville finne ut av det. Mange av mine venner er adoptert, og jeg har ofte tenkt at jeg har vært veldig heldig. Det er ikke alltid det går så godt som det har gått med meg, sier han alvorstungt.

Selv om faren satte ham på tanken, skulle det gå enda mange år før Trond Olav begynte å finne ut mer om hvor han kommer fra.

– Jeg har alltid følt meg inkludert, forteller Trond Olav, som vokste opp med en adoptivsøster og to fostersøsken. (Foto: Privat)

Ble bestefar

Trond glemmer aldri den natten i 2011 da han og kona fikk melding fra eldstesønnen Christoffer om at det første barnebarnet var født.

– Da gråt jeg, for jeg så at det var slektstreet mitt som begynte å utvikle seg. Pappa har alltid forsket på slektstreet på Berg-siden, og jeg har sett på dette treet over slektninger bakover i tid, men alltid visst at jeg ikke hører til her. Jeg er jo et slags villskudd som har blitt podet inn på dette treet. Men da barnebarnet Theodor ble født, så jeg at min egen slekt begynte å utvikle seg. Og da ble ønsket om å få kontakt med min biologiske familie enda større, forteller han.

Fem halvsøsken

Trond tar kontakt med en venn som driver med slektsforskning, og spør om han kan finne ut noe om hvor Trond kommer fra. Det eneste han har å gå etter, er navn på biologiske foreldre, som han fikk oppgitt av staten da han begynte letingen.

– En dag får jeg en telefon fra kompisen min, som spør: «Sitter du eller står du?»
Trond får beskjed om å sette seg, før vennen fortsetter: «Jeg har snakket med ei som påstår at hun er søsteren din.»

– Oi! tenkte jeg da, forteller Trond, og sperrer opp øynene. Han får telefonnummeret hennes, og de ringes.
– Det var bare helt rått! sier han, og slår den ene knyttneven inn i den andre hånda for å symbolisere det båndet de opplevde helt fra den første telefonsamtalen. Det viser seg at hun også ble adoptert, og hun kan fortelle at de er til sammen fem halvsøsken med samme mor. Med Trond blir de nå seks.
– Da vi møttes første gang, var det som om vi skulle ha kjent hverandre hele livet.

Da Trond Olav ble bestefar, fikk han behov for å finne ut mer om sitt biologiske slektstre. Her med ett av de fem barnebarna. (Foto: Privat)

Skrev til sin biologiske mor

Da Trond søkte om informasjon fra staten, fikk de biologiske foreldrene beskjed om det. Tronds biologiske mor ønsket kun kontakt per brev, og Trond har skrevet til henne.

– I brevet skrev jeg at jeg aldri har båret nag til henne, og jeg har aldri følt meg forkastet. Jeg har vært griseheldig. Og jeg skrev at hun ikke trengte å bære på skyldfølelse overfor meg, sier han.

Detaljene rundt adopsjonen finner han likevel ikke ut av før noen år senere, når han sporer opp slekten på sin biologiske fars side.

Sønnen Christoffer kommer ved en tilfeldighet i kontakt med en slektsforskningsekspert under en konfirmasjonsmiddag. Eksperten gjør noen søk på telefonen, og kort tid etter får Trond tilsendt et bilde av sin biologiske far. Deretter får han kontakt med fem halvsøsken på farssiden, og søskenflokken har dermed vokst dramatisk. Det viser seg at Tronds biologiske far døde i 2007. I telefonsamtale med den ene halvsøsteren, begynner hun å fortelle om hvordan faren var.

– Det var så rart, for det var som å høre en beskrivelse av meg selv, forteller Trond.

Han har i senere tid lest seg litt opp på forskningen om arv og miljø.

– Tidligere la man størst vekt på miljø som den faktoren som bidrar mest til å gjøre deg til den du er. Men nå anerkjenner man at arv spiller en vel så stor rolle, sier han.

Skulle aldri snakkes om

Det viser seg at Tronds biologiske foreldre er fra Troms. Begge er i slutten av tenårene når de finner ut at de venter barn, og familiene arrangerer et møte hvor de bestemmer at barnet skal adopteres bort. Tronds biologiske mor blir sendt til Trøndelag hvor familien har slekt, og Trond blir født på Levanger sykehus i oktober 1960. En onkel på farssiden var vitne til familiemøtet. Han fortalte at de to familiene ble enige om at de aldri skulle snakke om dette.
– Og det gjorde de heller ikke. Tausheten har fungert i alle år fram til nå. Nå må mine søsken fortelle om meg til hele omgangskretsen og slekta, fordi jeg har vært en godt bevart hemmelighet, forteller Trond.

– Jeg har vært en godt bevart hemmelighet i alle år. Nå må mine halvsøsken fortelle om meg til hele slekta, forteller Trond Olav. (Foto: Mirjam Dorthea Hansen)

Arv og miljø

Kontakten med de nye halvsøsknene var der med én gang.
– Vi har samme humor og alt, ler Trond. Han får hele tiden høre hvor lik han er sin biologiske far.

– Og det er jeg. Jeg er skremmende lik faren min. Da vi var i Nord-Norge nylig for å besøke halvsøsknene mine, måpte og flirte de da de fikk se meg, forteller han.

– Og da tenker jeg på dette med at arv er vel så viktig som miljø. Min biologiske far var jeger og hadde fuglehund, jeg har hatt to fuglehunder og er en dedikert jeger. Han har startet flere selskap, er fysisk sterk og uredd, og han var like god venn med både presten, banksjefen og fylliken. Sånn er jeg også. Jeg liker å omgås folk, og har ulike mennesketyper i omgangskretsen min, forteller Trond.

Det har betydd mye for barna hans at han har fått kontakt med sine biologiske halvsøsken.
– De har lagt til søskenbarn på Facebook, og synes dette er spennende. Det jeg finner ut, er jo en del av deres liv også.

– Jeg har tre barn, fem barnebarn, og hvem vet hvor dette vil ende, sier Trond Olav.

Glad for at jeg fikk leve

Det er sjelden at barn født i Norge i dag blir adoptert bort. Ifølge tall fra barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), dreier det seg om færre enn ti barn årlig. Dette var annerledes før Norge fikk loven om selvbestemt abort på slutten av 1970-tallet.

– I dag virker det som om abort er det eneste alternativet. Hadde jeg blitt påtenkt i dag, hadde jeg mest sannsynlig blitt abortert. Og det er jo litt trist å tenke på når jeg kan vise til hva som ble resultatet av at jeg fikk lov til å leve. Kona mi er veldig glad for det, og barna mine har hatt et spesielt forhold til historien min hele sitt liv. Hadde ikke jeg fått leve, så hadde ikke de kommet til, sier Trond, før han fortsetter:
– Abort er ikke snakk om bare ett menneske, det er snakk om generasjoner. Jeg har tre barn, fem barnebarn, og hvem vet hvor dette vil ende. Det har blitt en slekt som fikk mulighet til å leve opp fordi noen tok valget om å adoptere istedenfor å abortere. Jeg er veldig glad for at jeg fikk leve.

Trond Olav møtte kona Jenny Synnøve gjennom jobben sin. De giftet seg i 1983. (Foto: Privat)

Trond har i dag god kontakt med de fleste av halvsøsknene sine, og har møtt mange av dem. Det planlegges flere besøk og kanskje også et søskenbarn-treff på den ene siden.
– Jeg føler meg genuint velsignet. Jeg hadde ingen forventninger da jeg gikk inn i dette, og nå har jeg ti halvsøsken. Fordi jeg ble adoptert av fantastiske foreldre, ble livet mitt formet i det miljøet jeg vokste opp i. Jeg vokste opp i et kristent hjem, og har tatt med meg troen i livet. Jeg møtte kona mi på grunn av jobben min, vi har fått barn og barnebarn, og livet er en gave. Jeg er så takknemlig, avslutter Trond.

Les mer om adopsjon her 

Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet nr. 4-2024