Det er nå flere trender i tiden som peker i retning av økt press mot menneskeverdet. Debatten om dem har en tendens til å foregå i ulike rom. Jeg vil hevde at vi i større grad bør se dem i sammenheng.
Av Øyvind Håbrekke, KrF-politiker og forfatter av boken «Den liberale familien – biologiens comeback?»
Illustrasjon: Karin Kvalvik Johansen
Den første trenden er det økende presset for å utvide abortloven. Dagens lov har mange problematiske sider, og abortspørsmålet har mange vanskelige dilemmaer. De siste årene har det skjedd en endring i det politiske miljøet der stadig flere ønsker å utvide grensen for kvinnens frie valg til et sted rundt 20 uker, der noen ønsker 18 og andre 22 uker.
Dødshjelp får sterkere rotfeste
I den andre enden ser vi at tanken om eutanasi og dødshjelp får sterkere rotfeste i mange vestlige land. Selv om de fleste politiske partiene holder fast på sin motstand, er det likevel noen underliggende tendenser som gjør at vi må være forberedt på sterkere debatt framover.
Vi tenker gjerne at dødshjelp handler om avslutningen av livet for alvorlig syke og ofte eldre mennesker. Det har fått altfor lite oppmerksomhet at våre naboland, Belgia og Nederland har åpnet for dødshjelp også for barn. Når du først har definert dette som rettighet, gir det liten mening å ikke la de aller minste få samme rettigheter som voksne.
Ser man disse to trendene sammen, ser vi at vernet om livet presses fra begge ender, og i våre naboland møtes disse endene nå. Det sier seg selv at abortgrenser rundt 20 uker, nær fosterets levedyktighet utenfor livmor, da fort også kan utfordres.
Hva er et verdig liv?
Den tredje trenden er utviklingen av fosterdiagnostikken og utviklingen mot stadig større mulighet til å analysere og redigere i genene våre. Stortinget åpnet i 2020 for tidlig ultralyd og økt bruk av NIPT-test. Testing av befruktede egg har vært tillatt i Norge ved fare for alvorlig sykdom. Det er vanskelig å definere klart hva som er alvorlig sykdom, og Stortinget gikk også inn for å utvide definisjonen.
I den sammenheng skrev stortingsflertallet (AP, Frp, SV og Venstre) følgende merknad som etter min mening har fått altfor lite oppmerksomhet, og som de fire partiene i altfor liten grad har blitt utfordret til å forklare:
«Flertallet ser det også som et moralsk ansvar å bidra til at mennesker kan bli født uten kjent fare for alvorlige diagnoser som ofte også medfører korte livsløp.»
En fellesnevner for alle disse tre trendene er at de reiser spørsmålet om hva som er et verdig liv.
Drømmen om å bli foreldre
Livets verdi og verdighet påvirkes imidlertid ikke bare av hvordan livet kan avsluttes, men også av hvordan det blir til. Den fjerde trenden handler derfor om utviklingen av tilbudet for assistert befruktning. Smerten over ufrivillig barnløshet kan være ubeskrivelig, og det er i utgangspunktet positivt når vi kan strekke oss langt i å hjelpe par som sliter med å få barn.
Her har vi vært gjennom en utvikling fra en litt tabubelagt praksis med sæddonasjon til heterofile par fra midten av 1900-tallet og fram til åpning for lesbiske par gjennom ekteskapsloven i 2009 og fram til tilbudet ble åpnet for enslige kvinner, samt tillatt med eggdonasjon i 2020. Utviklingen har en viss logikk. Politikere fordeler goder. Det kan være sykepenger, uførestønad, strømstøtte eller subsidier til bedrifter. Hvis noen får, må politikerne ha svært gode grunner for å nekte andre det samme godet. Har de ikke det, vil de stort sett alltid bli presset til å endre reglene.
Det samme gjør seg naturligvis gjeldende når helsetjenesten samler inn kjønnsceller. Det gir politikerne en enorm makt over det mest private i menneskers liv gjennom å skulle avgjøre hvem som skal kunne få oppfylt drømmen om å bli foreldre.
Barn som velferdsgode
Etter å ha sett på nært hold hvordan det politiske miljøet behandler disse spørsmålene, er jeg blitt overbevist om at det ikke kan være riktig at staten skal tilta seg den maktposisjonen som ligger i å samle inn og disponere egg og sædceller.
Den store endringen som har skjedd i denne perioden, er at politikerne har lagt seg til et språk hvor barn nærmest omtales som et velferdsgode. Barnet blir et gode som staten skal sørge for at du får tilgang til.
Dette språket og de nye mulighetene gjør noe med oss, vårt syn på mennesket og vårt syn på hverandre.
For når barnet i større grad planlegges og regisseres inn i våre liv slik det passer oss, og et menneskebarn blir et gode som myndighetene gir meg tilgang til, da blir det stadig mer naturlig å tenke at også jeg kan stille krav til dette godet, og ha visse forventninger til barnets helse og egenskaper.
Det som forener alle disse fire trendene, er at de utfordrer synet på det enkelte mennesket som noe som tas for gitt og tillegges verdi bare i kraft av å være menneske.
Trender snur
Det er lett å bli overveldet av alt dette, og vi kan fort miste troen på framtiden.
Derfor er det interessant å lese den svenske idehistorikeren Sven-Eric Liedman sin store bok «Den moderne verdens idehistorie». Her skriver han om hvordan menneskeheten har endret synet på mange grunnleggende forhold, ikke minst vår oppfatning av tid og rom, med andre ord synet på historien og universet.
Men når det gjelder menneskesynet, sier han at også her dukker det opp nye synspunkter, «men de gamle er seiglivede». Han konstaterer med en viss undring at det finnes fortsatt «mange innen de jødiske, kristne og islamske kulturkretsene som fremdeles finner mening i de bibelske skapelsesfortellingenes påstand om at Gud skapte mennesket i sitt bilde.»
For vårt stadig mer sekulariserte samfunn tilbyr få gode alternativer til forståelsen av mennesket som skapt i Guds bilde.
Det er derfor verdt å huske at historien viser at utviklingen sjelden er lineær. Trender fortsetter sjelden i det uendelige. Trender snur. Utviklingen går ikke i en bestemt retning, men likner ofte mer på en pendel som svinger frem og tilbake.
Det er ikke utenkelig at det mobiliseres en motreaksjon etter hvert som det blir synlig at det endrede synet på mennesket rammer stadig flere grupper. En lenke er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd.
Fire trender, og et håp. Det er verdt å arbeide for menneskets verdighet.
Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet nr. 4-2023