Et nytt lovforslag illustrerer hvordan veien mot stadig mer liberal regulering av bioteknologi ser ut: Den består av mange tilsynelatende små skritt, som fort går «under radaren» for offentlig debatt.
Morten Magelsen,
Har du lest Helse- og omsorgsdepartementets nye forslag til endringer i bioteknologiloven? Ikke? I så fall er du i godt selskap. Reguleringen av bioteknologi i Norge tar stadig steg i liberal retning. Noen steg er store, slik som innføringen av fosterdiagnostikk som et tilbud til alle gravide (2020).
Men mange andre steg er tilsynelatende små. Det gjelder også det nye forslaget om økt adgang til sortering av befruktede egg.
Preimplantasjonsdiagnostikk baserer seg på prøverørsmetoden. Et stort antall befruktede egg blir laget i laboratoriet. Så får de vokse noen dager, før én celle tas ut til genetisk diagnostikk. Hvis det påvises sykdomsgen, destrueres det befruktede egget. Men befruktede egg som ikke har påvist sykdomsgen, kan brukes til assistert befruktning.
Det er to grunnleggende etiske problemer med preimplantasjonsdiagnostikk. For det første innebærer det at vi skaper et stort antall befruktede egg, hvorav mange så ødelegges. Dette er vanskelig å forene med respekt for menneskelivet også i dets aller tidligste faser. For det andre innebærer det også en sortering av tidlig menneskeliv ut fra egenskaper.
Dette er etiske innvendinger som ikke bare kristne vil tillegge vekt. Derfor har preimplantasjonsdiagnostikk hittil bare vært tillatt ved kjent risiko for alvorlig, arvelig sykdom – for å sikre at barnet som blir til, ikke arver sykdomsgenet.
Men forslaget er nå å utvide kriteriene slik at også arvelig bryst- og eggstokkreft kvalifiserer. Personer med risikogener vil da kunne få barn uten disposisjon for disse sykdommene.
Det er viktig ikke å bagatellisere det å leve med risikogenet for bryst- og eggstokkreft. Men det er en tilstand man kan leve godt med, og som det finnes effektiv behandling for, nemlig forebyggende fjerning av bryster og eggstokker. Selvsagt er dette betydelige inngrep. Men når man først har gjort dette, er pasienten i praksis helt beskyttet mot den økte kreftrisikoen. Og kan leve et normalt og godt liv.
Det som derfor kan fremstå som et lite steg, er i praksis en klar utvidelse av adgangen til preimplantasjonsdiagnostikk. Kriteriet om at sykdommen som forebygges må være «alvorlig», utvannes nå kraftig.
Neste gang loven skal revideres vil dette da være utgangspunktet. Preimplantasjonsdiagnostikk har gått fra å være en metode forbeholdt eksepsjonelle tilfeller til å være i mer vanlig bruk.
Det er alvorlig, siden det betyr stadig mer sortering av tidlig menneskeliv ut fra sykdom og helse, ønskede og uønskede egenskaper. Siden sorteringen skjer på stadiet med befruktede egg, altså lenge før den ordinære fosterdiagnostikken, kan mange komme til å tenke at det ikke egentlig dreier seg om menneskeliv og individer med noen form for egenverdi.
Ikke minst illustrerer forslaget noen generelle problemer med regulering av bioteknologi: Veien til stadig mer liberal regulering går gjennom mange små steg, som hver for seg tilsynelatende er små. Etikken, og enda mer det bioteknologiske og medisinske faktagrunnlaget, kan være vanskelig å forstå. Forslagene kan gå under radaren for mediene, og dermed også for norske borgere.
Resultatet kan bli et fravær av offentlig debatt om spørsmål som i praksis har stor betydning for hvordan vi forholder oss til menneskeverdet i livets ytterkanter, og til grensesprengende bioteknologi. I så fall er det et demokratisk problem.
Innleggsskribenten er medlem av Bioteknologirådet, og forfatter av boken «Livet og døden. Kristne perspektiver på bioetikk».