Året var 1968 første gang jeg så kjæresten min. Han stod på kaien i Stavanger ved siden av båten sin og røykte ferdige sigaretter. Jeg syns han virket overlegen. Han hadde svart hår og brune øyne. Like etter konfirmasjonen min ble jeg med på en båttur, og så ble det oss.
Ann Helen(15) og kjæresten Jan(16)
Høsten 1970 var søsteren min og jeg på en jentetur til Oslo. På denne turen fant jeg ut at jeg var gravid. «Da må du gå og ta abort med en gang», sa søsteren min bestemt. «Hvis jeg er voksen nok til å ligge med han, er jeg voksen nok til å ta konsekvensene», svarte jeg. Skulle man ha tak i p-piller på den tiden måtte man være 18 år, og jeg hadde selvsagt ikke spurt foreldrene mine om å kjøpe for meg.
Jeg var livredd for å fortelle nyheten om graviditeten til moren min. Jeg var redd for å få «juling». «Jeg skal gifte meg mamma», sa jeg. Hun skjønte med en gang hva det gjaldt. Jeg spurte henne etterpå om hun ville komme i bryllupet. Hun svarte at hun kunne jo komme innom, men hun kom ikke til å bli så lenge. Mamma ble en av de som dro hjem sist fra bryllupet. Foreldrene mine var skilt, så jeg måtte fortelle nyheten om igjen til faren min. Han ble ikke sint. Jeg tok han med til foreldrene til kjæresten min, og det viste seg at de kjente hverandre fra før.
Moren og datteren til Ann Helen
Jeg orket ikke tanken på at barnet vårt skulle bli kalt uekte. «Dersom vi ikke gifter oss nå, trenger du ikke komme etter fødselen. Det er nå eller aldri», sa jeg til kjæresten min. Søknaden til kongen ble sendt og presten kom på besøk noen dager senere. «Dersom gutten er like voksen som jenta, ser jeg ingen grunn til at de ikke kan gifte seg», sa presten. Kjæresten min var ett år eldre enn meg.
Faren min hentet meg 30 minutter før vielsen. Jeg husker godt at vi kjørte rundt i Stavanger. Da vi kom frem til Domkirken kapell, var han veldig nervøs. Jeg var den første datteren han skulle føre opp kirkegulvet, selv om jeg var den yngste av syv søsken.
Ann Helen og Jan giftet seg i 1970
Vi hadde ikke råd til et eget sted å bo, og vi fikk derfor bo hos moren min. Seks uker før termin måtte jeg plutselig veldig på toalettet. Min mor tok bussen til apoteket for å kjøpe avføringsmiddel. Lite visste jeg at jeg var godt i gang med fødselen. Rett etter at jeg tok middelet kjente jeg hodet på barnet. Bare minutter etter at vi ankom sykehuset ble datteren min Ann Christin.
Ann Christin 1 uke gammel
Hun var så liten og søt. Ann Christin lignet på sin far. På den tiden fikk du ikke se barnet de tre første dagene. Mor skulle hvile etter fødsel. Jeg husker dagen jeg kom ut fra sykehuset.
Det var tidlig vår, men det hadde akkurat snødd. Mannen min jobbet som sjømann og reiste mye langs norskekysten. Han måtte derfor dra til sjøs i seks måneder like etter fødselen. Jeg tenkte aldri at «Nå er livet over». Det bare var sånn det var. Vi ble boende hos mamma i mange år, og uten hennes hjelp hadde det nok vært vanskelig.
Jeg har aldri angret på avgjørelsene jeg tok den gangen. Jeg hadde gjort alt om igjen. Jeg utdannet meg i voksen alder som helsesekretær, og har siden 1983 drevet eget firma sammen med mannen min.