team1


Publisert: 17.11.22  Skrevet av: Morten Dahle Stærk, Generalsekretær

En vanlig begrunnelse mot dødshjelp er at det har vist seg så godt som umulig å ramme inn lovverket på en måte som skjermer spesielt sårbare grupper mot press. Nettopp denne bekymringen var bakgrunnen for at Canada satte en rekke begrensninger når de legaliserte dødshjelp i juni 2016.  

Allerede i 2011 fikk en pasienthistorie stor oppmerksomhet i Canada da en ALS-pasient problematiserte forbudet mot dødshjelp med henvisning til retten til liv, frihet og sikkerhet. Pasienten viste til at pasienter med en alvorlig og uhelbredelig lidelse ble tvunget til å avslutte livet tidligere enn det som hadde vært nødvendig om dødshjelp var lovlig. Det er verdt å legge merke til at det i så fall er et premiss at selvmord eller dødshjelp er etisk akseptabelt. Hvis man mener at alvorlige og uhelbredelig lidelser skal møtes med optimal medisinsk behandling og omsorg i stedet for å avslutte livet, så ville ikke dette eksempelet hatt like stor kraft. At dette premisset er akseptert – altså at å avslutte livet er et gode, eller i hvert fall i en del tilfeller nødvendig – gjør samfunnet mindre robuste til å stå imot et slikt argument.  

Da høyesterett tok stilling til dette i 2015, var det avgjørende om det var mulig å beskytte utsatte grupper for misbruk. Interessant nok var det denne bekymringen som fikk domstolen til å avvise dødshjelp i 1995, og den peker selv på at andre land som har innført dødshjelp i mellomtiden, har hatt problemer med å avgrense loven. Den kom likevel frem til at dette var mulig om dødshjelp ble begrenset til beslutningskompetente voksne som har gitt sitt samtykke og lider av en alvorlig, uhelbredelig medisinsk tilstand som fører til vedvarende og uutholdelig lidelse. Året etter vedtok parlamentet en lov som likner på domsavsigelsen. Der er det presisert at personen må ha et framskredet stadium av en sykdom eller funksjonsnedsettelse som ikke kan lindres eller behandles. Døden skal være «rimelig forutsigbar», men uten noe krav til hvor lenge pasienten skal ha igjen å leve.  

Canadas dødshjelp-lov har dermed vært et forsøk på å slå sammen de sentrale kriteriene fra Nederland og Belgia (uutholdelig lidelse) med det viktigste kriteriet i Oregon (døden må være ventet innen seks måneder). Det er urovekkende å legge merke til at i de få årene som er gått etter at Canada innførte sin lov, har landet demonstrert skråplanseffekten som ofte følger med dødshjelp-lovene. Allerede tre år etter at loven ble vedtatt, fjernet en dommer i Quebec begrensningen om at pasienten måtte lide av en dødelig sykdom. Statsminister Justin Trudeau lovte raskt å liberalisere loven, noe som skjedde i 2021. I en artikkel i World Medical Journal beskrev tre professorer i 2020 hvordan dødshjelp allerede var normalisert i landet. Professorene peker på at i løpet av bare fire år har Canada gått fra å godkjenne eutanasi i «eksepsjonelle tilfeller» til eutanasi «som et normalt, nesten rutinemessig alternativ til døden». Det ble slått fast at antallet som hadde fått dødshjelp, nærmet seg Nederland og Belgia som har hatt dødshjelp i 20 år. Canada tillater nå eutanasi også for psykisk sykdom. 

Nylig skrev spaltist Chris Selley i den canadiske avisen National Post om hans sterke bekymringer for utviklingen. Han pekte på legen Louis Roy som nylig har foreslått dødshjelp for nyfødte som lider av alvorlige misdannelser og syndromer som vil gi et kort liv. Forslaget har ført til sterke reaksjoner fra funksjonshemmedes representanter som mener forslaget er diskriminerende. Selley skriver at befolkningen så vidt har vendt seg til dødshjelp for alvorlige, uhelbredelige lidelser, og nå er de – i likhet med Nederland og Belgia – allerede nær endestasjonen. I dag skyldes fem prosent av dødsfallene i Quebec og British Columbia dødshjelp; «for fem år siden ville jeg hånet en slik spådom», skriver spaltisten. Og han konkluderer: «Potensialet for overgrep er enormt; sikringene mot misbruk synes allerede utilstrekkelige.» Dette til advarsel for andre land som nå vurderer å legalisere dødshjelp. 

 

Denne teksten sto først på trykk i Dagen.