Verdifull i kraft av å være til

Da Lisbeth Hjortland var liten, lå hun ofte under sofaen i stuen. Hun prøvde å gjøre seg usynlig, for hun skulle jo ikke vært til. Det var i hvert fall det bestemoren fortalte henne hver gang de møttes.

To store, grønne øyne ser utover Oslofjorden en litt grå junidag. I en leilighet på Lysaker brygge, syv minutter fra Oslo sentrum, har Lisbeth og mannen Eirik bodd de siste fire årene. Nå er det bare noen uker til ekteparet og flyttelasset vender tilbake til huset i Ytre Arna utenfor Bergen.

– Vi flyttet til Oslo for å være i nærheten av barn og barnebarn, forteller Lisbeth.

Nå har barnebarna blitt med foreldrene sine på en lang kjøretur i en ombygd van. Eldstedatteren Julie er influenser og skribent og har en Instagramkonto hvor hun deler alle sider av livet som småbarnsmor på landeveien.

– De skal reise rundt i verden i et par år. Men vi skal heldigvis møtes i England senere i sommer, sier hun.

Humor og selvironi

I likhet med datteren er også Lisbeth aktiv på Instagram. Hun kaller seg «mormorpaa4hjul» og deler hverdagens gleder og utfordringer med humor og selvironi.

Hun har rullestol, personlige assistenter og drikker vann av en bitte liten kopp. Kroppen er rammet av Multippel sklerose (MS), og nervesmerter gjør det vondt å løfte tyngre ting. Likevel går hun ned trappene når vi skal ut for å ta bilder.

– Jeg trener så mye jeg orker. Det gjelder å ikke gi opp, men ha fokus på alt jeg faktisk får til. Hvert fremskritt er en stor seier, sier Lisbeth, og legger til at hun har et sterkt håp om å bli frisk.

– Jeg har opplevd å bli helbredet tidligere, derfor vet jeg at det kan skje igjen, sier hun.

På Instagram kaller hun seg «mormorpaa4hjul» og deler hverdagens gleder og utfordringer med humor og selvironi. (Foto: Mirjam Dorthea Hansen)

Legen anbefalte abort

Sykdom er bare en liten del av denne historien. Den handler først og fremst om det å vokse opp med en følelse av å være uønsket – og om veien til aksept og forsoning.

Vi må helt tilbake til slutten av 1960-tallet. Lisbeths mor var 43 år og hadde allerede tre barn mellom åtte og 17 år. Hun hadde ingen planer om å få flere barn, og da det ble konstatert at fjerdemann var på vei, anbefalte legen henne på det sterkeste å ta abort. «Du er såpass gammel og bør ikke få flere barn. Dessuten er det fare for Downs syndrom,» sa han.

– For mamma var det uaktuelt å ta abort, forteller Lisbeth.

På den tiden hadde legen i bygda mye autoritet og makt.

– Han presset på, men da trampet mamma i gulvet for å få ham til å skjønne at hun ville bære fram barnet Det endte med at legen nektet henne å komme til legekontoret under svangerskapet, og hun ble derfor tvunget til å ta tre busser én vei til et annet sykehus for kontroller.

Moren til Lisbeth nektet å ta abort. Det likte bestemoren dårlig, og sa jevnlig til Lisbeth at hun ikke burde vært født. (Foto: Privat)

Sluttet å snakke med datteren

Lisbeths mormor mente også at det var stor skam å få barn i 40-årene, og sluttet å snakke med datteren sin da hun skjønte at hun ville bære frem barnet.

– Denne tausheten var spesielt problematisk fordi hun bodde i underetasjen i huset til foreldrene mine. Hun delte bad med resten av familien, men nektet konsekvent å snakke med mamma, forteller Lisbeth.

Fra den dagen Lisbeth ble født, en julidag i 1970, benyttet bestemoren enhver anledning til å fortelle henne at hun ikke burde vært til.

– «Det hadde vært best hvis moren din tok deg vekk mens hun kunne,» sa hun til meg som liten. Brødrene og søsteren min fikk gaver til jul og bursdag, men jeg fikk aldri noe. En gang ga hun broren min en pose ostepop og en pose sjokoladepraliner. Jeg måtte se på at han proppet i seg. «Jeg synes du skal dele med Lisbeth», sa mamma, og da fikk jeg et par ostepop og en pralin.

– Sa ikke foreldrene dine fra til henne at dette ikke var greit?

– Nei, de gjorde ikke det. Og som barn forsto jeg ikke hvorfor. Jeg ønsket at de skulle stå opp for meg. Som voksen har jeg skjønt at foreldrene mine ikke orket flere konfrontasjoner med henne. Etter at hun sluttet å snakke med moren min, ble det uutholdelig å ha henne boende i huset, så faren min ba henne om å flytte. Dermed fortalte hun alle i bygda at hun hadde blitt kastet ut av svigersønnen sin. Foreldrene mine orket ikke flere opprivende konflikter, og forholdt seg tause til uretten hun begikk overfor meg.

Snill og oppofrende

Lisbeth var ikke i tvil om at bestemoren hadde rett. Hun skulle ikke vært født. Men den kreative og livlige lille jenta hadde en sterk vilje, og bestemte seg for at familien ikke skulle angre på at de fikk henne.

– Jeg ble snill og oppofrende og gjorde alt jeg fikk beskjed om. Bestemor ville at jeg skulle klippe tåneglene hennes og skifte bandasje på sårene hun hadde på leggene. Hver gang hun overnattet, sov hun på mitt rom og beordret meg til å servere henne frokost på sengen. Og hun var aldri fornøyd med det jeg gjorde. Det var aldri bra nok.

Da Lisbeth skulle konfirmeres, kom ikke bestemoren – og hun fikk heller ikke noen gave.

– Hun mente jeg ikke var verdt å feire, sier Lisbeth stille.

De vonde erfaringene med bestemoren førte til at Lisbeth ble redd for eldre mennesker. Hun trodde alle eldre var som henne. Alle de andre besteforeldrene var døde, så mormoren var den eneste nære eldre personen hun kjente til.

– Det var først da jeg møtte besteforeldrene til mannen min, at jeg skjønte at eldre mennesker kunne være varme og hjertegode. De var verdens nydeligste, og jeg fikk et veldig godt forhold til dem. Samtidig var det sårt å innse hva jeg selv hadde gått glipp av i oppveksten, forteller hun.

Kreative og livlige lille Lisbeth hadde en sterk vilje, og bestemte seg for at familien ikke skulle angre på at de fikk henne. (Foto: Privat)

Ikke min skyld

Først i voksen alder forsto Lisbeth at det hun hadde vært utsatt for, ikke var hennes skyld.

– I samtaler med kloke mennesker forsto jeg at det ikke var jeg som var feil. Det var veldig forløsende. Jeg hadde jo trodd i alle år at jeg ikke skulle vært til, og kjente på mye skam. Jeg trodde ikke jeg var verdig å ta imot verken gaver eller kjærlighet. Jeg måtte lære, skritt for skritt, at jeg var verdt noe.

Første gang hun hørte noen si at de var glad i henne, lo hun bare.

– Jeg var 17 år, og det var min kommende ektemann som sa det. «Sånn sier man bare på film,» lo jeg.

Etter denne kjærlighetserklæringen, begynte hun å si til foreldrene sine at hun var glad i dem.

– Mamma svarte meg med et smil og «glad i deg også, vennen». Og hun skrev på bursdagskort at hun var glad i meg. Pappa klarte aldri å si det, men viste på mange andre måter at han var glad i meg. På sine eldre dager sa han flere ganger: «Tenk så heldige vi var som fikk deg». De hadde vokst opp i en annen tid, og var ikke vant til verbale uttrykk for kjærlighet. Men jeg har mange gode barndomsminner fra opplevelser med foreldrene mine, sier Lisbeth, og nevner blant annet fisketurer med faren, byturer med moren, høytlesning og trøst.

– Etter at jeg ble voksen, kom faren min ofte innom grytidlig om morgenen. Han hadde med seg ferske potetkaker og fyrte opp i ovnen, så det var godt og varmt når jeg og resten av familien sto opp. Og da jeg måtte ha rullestol, betalte han for ny vei opp til huset, forteller Lisbeth.

– Som liten skjønte jeg ikke hvorfor foreldrene mine ikke sto opp for meg overfor bestemor, men jeg har mange gode barndomsminner med mamma og pappa, forteller Lisbeth. Her sammen med moren på tur i skogen. (Foto: Privat)

Den vanskelige tilgivelsen

Hun bærer ikke nag til foreldrene sine for at de ikke sto opp mot bestemoren. Hun har tilgitt både dem og bestemoren sin.

– Tilgivelse er et valg, men det er ikke bare enkelt, sier Lisbeth.

Noe av det som hjalp Lisbeth i prosessen med å tilgi, var forståelsen av at bestemoren hadde hatt et vanskelig liv. Hun bar på mye smerte som hun aldri fikk bearbeidet, og i stedet tøt smerten ut og såret andre.

Moren min fortalte meg noe av det bestemor hadde opplevd i barndommen. I tillegg fikk jeg et syn hvor jeg så mye av det hun hadde gått gjennom. Da jeg forsto hvor mye vondt hun hadde opplevd, fikk jeg medfølelse med henne og kjente en kjærlighet for henne. Etter dette, klarte jeg å tilgi. Og ble samtidig fri fra skammen, forteller Lisbeth.

Da dette skjedde, hadde bestemoren vært død i mange år.

– Hun døde da jeg var 15, og jeg var 32 da jeg tilga henne. Det har vært en lang og tidkrevende prosess. Men det er så mye frihet på den andre siden. Jeg ville aldri taklet sykdommen så godt som jeg gjør hvis jeg ikke hadde jobbet meg gjennom disse traumene fra barndommen, forteller hun.

Lisbeth kan fortsatt kjenne på smerten når hun pirker borti det vonde, men det er ikke lenger et åpent sår.

– Rundt jul og bursdager kan jeg bli minnet om gavene jeg aldri fikk og forskjellsbehandlingen jeg ble utsatt for. Da sier jeg til meg selv at ja, det var vondt, og kanskje gråter jeg en skvett. Men jeg prøver å ikke grave meg ned i selvmedlidenheten. I stedet forsøker jeg å vende blikket utover for å se om det er noen jeg kan oppmuntre. Jeg tror jeg har en gave til å oppmuntre andre, men det skal ikke være en plikt og en tvangstrøye. Da blir det en byrde. Gleden kommer når jeg er fri fra byrden og handler ut fra et overskudd, sier hun.

Verdifull og elsket

– Hva ville du sagt til 10 år gamle deg hvis du hadde hatt mulighet?

– Du er verdifull og du er elsket og ønsket. Du er sterk og du er verdt å bli sett og få gaver. Du er flink, men du trenger ikke å være så flink. Du er bra bare fordi du er til. Mamma og pappa er glad for at du ble født, selv om de ikke er så flinke til å uttrykke det med ord. Og det er bestemoren din som har skylden for det du blir utsatt for, det er ikke din feil.

– Nå vet jeg at jeg er verdifull i kraft av å være til, sier Lisbeth, som etter to år med pandemi-isolasjon synes det er fantastisk å lukte på blomstene igjen. (Foto: Mirjam Dorthea Hansen)

Artikkelen er hentet fra medlemsbladet Vern om Livet nr. 3-2022.