Sylskarp kritikk av totalitære samfunn

«The handmaid’s tale» er ikke en beretning om vestlige abortlovers grenser, heller ikke om religiøse begrunnelser for politiske standpunkter. Beretningen er en sylskarp kritikk av totalitære samfunn og undertrykkelse av kvinner, men også hvordan håpet er knyttet til det spirende livet.

I sommer fikk jeg endelig lest den kanadiske forfatteren Margaret Atwoods fengslende bok «The handmaid’s tale» (på norsk: En tjenerinnes beretning). Boken er i år hele 35 år gammel og har fått nytt liv gjennom HBOs filmserie. Kort sagt handler boken om en tenkt fremtid hvor en ny amerikansk borgerkrig har resultert i en totalitær republikk, kalt Gilead. På grunn av store strålingskatastrofer og miljøødeleggelser, blir det i USA nesten ikke født barn. Det er skyhøye antall spontanaborter, og fertilitetsraten er av flere årsaker svært lav. I denne krisen griper en gruppe religiøse makten og innfører et totalitært regime hvor de få fruktbare kvinnene som er igjen, må føde barn for aristokratiet. Offred er en slik kvinne, og denne fortellingen er hennes beretning om å overleve i et regime hvor alle kan være en spion, alle kan være en angiver. Tjenerinnene må ha seksuell omgang med husherren mens hun ligger på fanget til hans kone. Hennes eneste oppgave er å være konkubine – ikke for å dekke mannens behov for tilfredsstillelse, men for å gi ekteparet en arving. De religiøst inspirerte ritualene som blir beskrevet i boken og filmen, er derfor mer en innramming av det egentlige formålet. Formålet er at det i det hele tatt skal bli født barn, og disse skal annekteres av eliten.

Smertefull og dyster lesning

Som alle beskrivelser av totalitære samfunn er boken smertefull og dyster lesning. Når den personlige friheten og tilliten i et menneskelig fellesskap blir borte, forsvinner håpet. Atwoods mesterlige grep er dermed å beskrive livsviljen til Offred som er redusert til en fødemaskin. Gilead har satt surrogati i system ved at tjenerinnene ikke får be-holde barnet selv, men må gi det fra seg til ekteparet som huser henne. Gilead har likhetstrekk mellom den totalitære stalinis-men hvor angiveriet ikke kjente noen grenser og hvor fortrolig-het alltid innebar en risiko. Staten har også likhetstrekk med det iranske presteregimet (som ble innført kun seks år før boken ble publisert) hvor linjen mellom religiøs og politisk makt er utvisket, og der islam brukes som begrunnelse for et strengt teokratisk, autoritært styresett. I boken fremstilles ikke staten uten forbehold som et kristent teokrati (et minimum av kjennskap til kristen teologi vil uansett punktere en slik oppfatning). En nær venn av Offred blir faktisk hjulpet til å flykte fra heslighetene ved hjelp av kvekere som beskrives som motstandere av regimet og drevet av en sterk kristen plikt. Snarere tvert imot leser jeg boken som en kritikk av religion som ferniss over et hyklersk autoritært styre.

Positivt syn på mennesket

Slik sett er ikke boken noen uinteressant satire av president Trumps lederskap. Med alle forbehold om store forskjeller mellom de to historiene, har de det til felles at makten gis legitimitet gjennom en tvilsom religiøs begrunnelse. Hans retorikk mot kvinner, muslimer og etniske grupper står ikke i stil med hans selverklærte kristne lederskap. Er det så en sammenheng mellom de strenge abortlovene i Gileads tyranni og Trump-administrasjonens USA? Ikke nødvendigvis. Gileads forbud mot abort var først og fremst begrunnet i at det nesten ikke ble født barn; i et slikt samfunn fremstår abort helt irrasjonelt. Selv om Trump har bygget sin maktbase hos amerikanske evangelikale kristne, er amerikanske livsvernere drevet av et positivt syn på mennesket, ikke et ønske om å holde amerikanske kvinner nede. Da dagens norske regjering ble utnevnt i januar 2019, demonstrerte blant andre komiker Sigrid Bonde Tusvik iført drakter fra «The handmaid’s tale» foran slottet. Men «The handmaid’s tale» er ikke en beretning om vestlige abortlovers grenser, heller ikke om religiøse begrunnelser for politiske standpunkter. Beretningen er en sylskarp kritikk av totalitære samfunn og undertrykkelse av kvinner, men også hvordan håpet er knyttet til det spirende livet. Vi kommer likevel til å se kappene på nytt i forbindelse med ønsket om liberale abortlover – ikke minst i USA.

Artikkelen har tidligere vært publisert i avisen Dagen.