Selvfølgelig bør tvillingabort forbys

Enkelte norske fagmiljøers kamp for fosterreduksjon tilslører at tvillingabort er en dyp umenneskelig praksis både for mor og barn og som åpner for ekstrem sortering.

Etter at høringsfristen for regjeringens forslag om å forby selvbestemt tvillingabort gikk ut, er det blitt klart at flere av fagmiljøene er imot endringene. De er riktignok primært uenig i endringene av politiske grunner og ikke fag-medisinske. Den amerikanske legen Mark Evens har imidlertid engasjert seg i den norske debatten og argumenterer for at det eneste fagmiljøet som utfører abortene i Norge, tar feil. Dette har ført til en debatt om det faglige grunnlaget for regjeringens innstramming, og det er ganske underlig å registrere at flere ser ut til å mene at man skal legge amerikansk og ikke norsk praksis til grunn for det norske lovverket.

Hva er det egentlig som skjer når man tar livet til et eller flere fostre i et flerlingesvangerskap? De færreste har antakelig fått med seg at prosedyren skjer i våken tilstand mens mor og eventuelt far kan følge med på hva som skjer. Via ultralyd kan man på en skjerm se hvordan legen fører en nål inn og sprøyter en dose kaliumklorid inn i hjertet på fosteret. Så tar det en stund før hjertet slutter å slå og fosteret dør. Fosteret fjernes ikke, men skrumper inn og blir liggende ved siden av sitt levende søsken.

Fostermedisinere selv beskriver dette som en spesiell prosedyre som krever erfaren støtte fra helsepersonell både før og etterpå. Med all tydelighet viser dette at å ta livet av et foster i flerlingesvangerskap er noe annet enn å avbryte et svangerskap med ett barn. Vi vet samtidig at det gjenlevende fosteret utsettes for fare ved at faren for spontanabort øker med 5–10% og faren for for-tidlig fødsel øker. Det er en stor tragedie når det gjenlevende barnet fødes for tidlig og utvikler skader på grunn av inngrepet.

Hvordan velger man så ut fosteret eller fostrene som skal fjernes? Standard prosedyre er at man tar livet av det eller de som ligger mest tilgjengelig for inngrepet. Mange politikere har vist at de verken tar det gjenlevende søskenet eller foreldrene på alvor når de avfeier de dype eksistensielle spørsmålene som står på spill både under inngrepet, senere i svangerskapet og når barnet vokser opp.

Hvordan skal foreldrene skulle kunne ta vare på en slik hemmelighet overfor det gjenlevende søskenet uten at det går utover egen psykisk helse? En rekke studier viser et spesielt bånd mellom tvillingsøsken. Det å vite at det skulle vært et tvillingssøsken ved ens side, må være svært vanskelig, for ikke å snakke om den eksistensielle problemstilling knyttet til at det like gjerne kunne vært en selv. Heldig er den som ligger «utilgjengelig» bak sitt utsatte tvillingsøsken.

Et sentralt element i den etiske vurderingen av tvillingabort er at man skal velge noen fostre fremfor et annet. Dette er naturligvis ikke tilfelle ved et normalt svangerskapsavbrudd. Når man skal velge det ene fremfor det andre, må man ha utvalgskriterier. Når fosterreduksjon skjer begrunnet i påvist tilstand hos fosteret, f.eks. kromosomavvik, blir utvalget ikke lenger basert på hvilket foster som er mest tilgjengelig for inngrepet, men basert på egenskaper ved fosteret. Dette er ifølge Nasjonalt senter for fostermedisin ikke tilfelle per i dag, men fullt mulig å gjennomføre.

Ved NIPT og/eller invasive prøver vil man kunne finne stadig mer informasjon om fosteret. I en slik situasjon må vi anta at foreldrene vil velge det fosteret som ser ut til å være friskest, og da kan man i et fremtidsscenario risikere at man aborterer vekk det av fostrene som har genetisk anlegg for mer uskyldige sykdommer som for eksempel diabetes. Dagens praksis åpner derfor opp muligheten for ekstrem sortering fordi man i dag kan få informasjon om så mange sykdommer, egenskaper og tilstander allerede før utgangen av tolvte svangerskapsuke. Det er naivt å tro at ikke denne informasjonen vil bli brukt ved valget om hvem foster som skal tas livet av.

Teknisk sett burde det være nok å argumentere med at alle slike inngrep i Norge skjer ettergrensen for selvbestemt abort. Når våre meningsmotstandere lager politisk spill ut av situasjonen, gir det en mulighet til å påpeke at å ta livet til ett eller flere barn i et flerlingesvangerskap er dypt umenneskelig både for mor og barn og åpner for ekstrem sortering.