Kirkens abortfloke

Hvordan forholder Den norske kirke seg til dilemmaet om abort når de ikke tar stilling til selve saken? Her etterlyser Menneskeverd klarere standpunkt.

Det har vært svært stille fra Den Norske Kirke (DNK) i lang tid når det gjelder abortspørsmålet. Når det stormet rundt paragraf 2c i fjor høst, var det også helt stille – det til tross for at Kirken gjennom historien har spilt en aktiv rolle i samtalen og i debatten om abort. Fredag 15. februar ble stillheten brutt ved den mye omtalte uttalelsen «Samtalen om abort – et bidrag fra bispemøtet».

Menneskeverd er glad for at biskopene slår fast at kirkens syn er at livet starter ved unnfangelsen og at fosteret har krav på vern. Den norske kirke har som institusjon ofte stått i bresjen for å forsvare den svake parts rettigheter og belyser sitt syn på dette også her. Det som likevel blir problematisk, og den store floken som ikke er like lett å løse opp, er at man på den ene siden sier at fosteret skal ha krav på vern, samtidig som man slår fast at «et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang». Det blir med andre ord vanskelig å lese uttalelsen som noe annet enn at Den norske kirke nå gir opp kampen mot abort og for at denne skal få rettslige konsekvenser. Vi mener disse to forholdene ikke kan forenes – rent prinsipielt.

Det er ingen tvil om at uttalelser fra enkeltpersoner og enkelte virkemidler har lagt stein til byrden for kvinner opp gjennom historien. Der har biskopene et viktig poeng. Oppsøkende aksjoner som har invadert kvinners private liv står i sterk kontrast til hvordan vi i Menneskeverd mener man skal møte sårbare kvinner i en vanskelig situasjon. Det er på sin plass å erkjenne og beklage dette. Men debatten i dag står neppe her. Menneskeverd står sammen med enkelte samfunnsstemmer og politiske røster ganske alene om å påpeke den diskrimineringen som skjer ved at for eksempel mennesker med Downs syndrom har svakere rettsvern enn andre grupper. Vi skulle ønske at biskopene var tydeligere i sin kritikk av dette.

Vi vet ikke hvordan en strammere abortlovgivning ville slått ut i våre nordiske land. Med alle de sosiale støtteordninger vi har til rådighet, så burde det være mulig å stramme inn lovverket og samtidig ivareta både kvinnen og fosteret. Dette er Menneskeverd sitt mål: Vi ønsker å være der for den som trenger støtte – enten det er fosteret, kvinnen eller den familien som får beskjed om at barnet har ekstra utfordringer. Men det er en av disse stemmene som ikke høres, og vi ønsker å synliggjøre denne stemmen. I likhet med Menneskeverd har Den norske kirke også vært en trofast forsvarer og løftet frem denne stemmen i den offentlige debatten. Men nå ser vi dessverre et linjeskift hos en god alliert. Det er både beklagelig og vemodig. Menneskeverd opplever at Den norske kirke ikke tar konsekvensen av sitt eget menneskesyn. Det er interessant å stille spørsmålet om hvordan kirken hadde forholdt seg til dette spørsmålet dersom de hadde opinionen på sin side? Hadde de vært mer tydelige?

Det kan ikke være slik at et godt og velfungerende samfunn beror på tilgang til abort eller ikke. Vi kan ikke slå oss til ro med en slik måleparameter. Vi vil heller oppfordre Den norske kirke til å strekke seg etter et samfunn der abort er overflødig. Et godt samfunn legger til rette for gode støtteordninger, offensive hjelpetiltak og god familie- og seksualveiledning i skolen, som igjen bidrar til å hindre uønskede svangerskap. I alle andre segmenter av samfunnet jobber man mot en null-visjon, og man opprettholder dette som sitt høyeste ønske og mål selv om man til tider opplever visjonen som en utopi. Forebygging av trafikkskader og antall tapte liv i trafikken er et godt eksempel. Ja, det er utopi å forhindre alle trafikkulykker, men det er likevel det ærbare målet man strekker seg etter i jobben for økt trafikksikkerhet i Norge. Det er flott at biskopene påpeker at det er et gode at antall aborter går ned, men vi må se på lovverk, sosiale ordninger og forebyggende arbeid i en helhet.

Vi ønsker å utfordre biskopene til ikke bare å analysere debatten og historien gjennom de siste 40 årene, men svare på hvordan man skal vekte disse rettighetene mot hverandre, rent prinsipielt? Vi ønsker en modig kirke som står opp for livet og tar konsekvensen av sitt syn på at livet har verdi og starter fra unnfangelsen. Nå fremstår uttalelsen med en selvmotsigende dobbelthet, og Kirken vikler seg inn i en floke den snarest bør komme seg ut av.

Morten Dahle Stærk
Generalsekretær i Menneskeverd

Maria Victoria K. Aanje
Kommunikasjonsrådgiver i Menneskeverd