Publisert: 23.05.18 Skrevet av: Morten Dahle Stærk, Generalsekretær
En rekke medier har fortalt om den australske forskeren David Goodall (104) som 10. mai døde som resultat av assistert selvmord ved en klinikk i Sveits. Ettersom Goodall verken har en livstruende sykdom, har uutholdelige smerter eller har kort tid igjen å leve, skaper historien debatt langs nye linjer.
Tilhengere av eutanasi (tilsiktet drap på en pasient som selv ønsker å dø og er i stand til å ta en slik beslutning) og legeassistert selvmord argumenterer gjerne for at legalisering av aktiv dødshjelp kan reguleres på svært strenge premisser. I en fersk svensk rapport fra et råd tilsvarende Bioteknologirådet i Norge, slås det fast at det er den såkalte Oregon-modellen som er det mest aktuelle alternativet ved en eventuell innføring av dødshjelp i Sverige.
Oregon-modellen kjennetegnes av relativt strenge kriterier for dødshjelp: Pasienten har en antatt levetid på under seks måneder, det gis kun dødshjelp ved fysisk sykdom og personen må være over 18 år og i stand til å kommunisere en slik beslutning. Det er altså ikke bare døende pasienter med uutholdelige smerter som kan motta dødshjelp; det er tilstrekkelig at pasienten ikke har utsikter til å leve lenger enn seks måneder.
Hvis vi går til landet som er kjent for den mest liberale praksisen – Nederland – så er det pasientens situasjon som er avgjørende for om dødsønsket blir imøtekommet. Pasienten trenger ikke å være i en siste fase av livet. Her er det sentrale kriteriet at personen lider av uutholdelige smerter, noe som må slås fast ved en medisinsk vurdering. Barn ned i 12-års alder kan i spesielle tilfeller få innvilget dødshjelp, psykisk sykdom er grunnlag for rett til dødshjelp og man kan be om dødshjelp om man i fremtiden mister beslutningskompetansen (f.eks. ved demens).
Man har i mange år diskutert hvor Nederlands lovgiving vil ende. Det startet med at det ble gitt straffefrihet for dødshjelp i en del år før det ble legalisert. Deretter har lovgivingen flere ganger blitt liberalisert, og holdningene har endret seg i hele samfunnet. Man har diskutert om også livstrøtthet skal være grunnlag for dødshjelp, men så langt har Nederland holdt fast på at det må foreligge en fysisk eller psykisk lidelse for at dødshjelp skal finne sted.
Denne situasjonsbeskrivelsen kan kaste lys over historien til Goodall. Australske ABC siterer han slik: «Jeg er lei meg for at jeg har blitt så gammel. Jeg er ikke lykkelig, jeg vil dø. Det er egentlig ikke trist, men det er trist hvis man blir forhindret.» Det er altså tilstrekkelig at en person har nådd alderdommen og er trett på livet. Ser vi forbi Goodalls personlige historie blir spørsmålet hvilke konsekvenser en slik lovregulering vil få for samfunnet.
Er døden samfunnets svar på en ulykkelig alderdom, har vi virkelig ikke mer å tilby? Vil gamle og trengende oppleve seg selv som en byrde for familien og samfunnet? Og hva med mennesker som virkelig lever i fysisk smerte eller med en psykisk lidelse? Hvilke signaler sender vi til dem om deres livskvalitet? Det er vanskelig å finne andre holdbare kriterier i denne argumentasjonen enn personens ønske om å dø.
Ofte er det slik at de som argumenterer for lovlig dødshjelp, samtidig argumenterer for strenge kriterier. Det store paradokset oppstår når man samtidig mener at dødshjelp bunner ut i personenes autonomi – frihet til å bestemme selv. Man kan ikke på samme tid sette strenge grenser og på den andre siden vise til pasientens selvbestemmelse. Man må velge det ene eller det andre.
Hvis man velger pasientens selvbestemmelse, så må man gi opp de strenge kriteriene for dødshjelp. Da er konsekvensen at hvert enkelt menneske kan kreve statens rett til å avslutte livet når man selv ønsker. Goodall uttaler at «min følelse er at et gammelt menneske som meg selv skal ha fulle borgerrettigheter, inkludert retten til assistert selvmord». Men hvorfor slutte der? I et lovverk som baserer seg på pasientens selvstendige valg, er selv alderdom overflødig som kriterium.
Denne teksten sto først på trykk i avisen Dagen 23. mai 2018.