Publisert: 27.11.17 Skrevet av: Morten Dahle Stærk, Generalsekretær
Tanken på at jeg skal måles på intelligens, styrke, helse og yteevne for å passe inn i samfunnet, virker lite forlokkende på oss. Kanskje er det fordi de fleste av oss – når vi ser oss selv i speilet – ser både styrke og svakhet.
I kunsthistorien finner vi bilder og toner som uttrykker både det sårbare og det sterke. Hos Munch finner vi sårbarheten i de sterke skildringene «det syke barn» og «døden i sykeværelset», mens de vakre og høyreiste statuene fra antikken idylliserer den sterke, raske og friske mannen. Kunsten speiler samfunnets idealer, og den kan hjelpe oss til bedre å forstå tiden vi lever i. Det er ikke tilfeldig at man i det tredje riket idylliserte antikkens sterke mennesker og den kraftfulle musikken til Richard Wagner.
«Det syke barn» av Edvard Munch
Film og TV-serier er en av de mest kraftfulle kunstuttrykkene vi finner, og fra tid til annen kommer det innspillinger som tematiserer sorteringssamfunnet. I filmen Gattaca fra 1997 skildres et samfunn hvor alle barn fra arbeiderklassen blir utsatt for systematisk diskriminering fordi de ikke har gode nok gener. I middel- og overklassen blir ingen barn til på naturlig måte. De befruktede eggene blir nøye undersøkt og defekte gener luket ut før de blir satt inn i livmoren. På denne måten skaper de «designerbarn».
Interessant nok fremstiller denne typen filmer ofte denne fremtidsvisjonen som en dystopi –et fremtidig skrekksamfunn. Det er frykten –ikke fascinasjonen – for et slikt samfunn som virker rådende. Tanken på at jeg skal måles på intelligens, styrke, helse og yteevne for å passe inn i samfunnet, virker lite forlokkende på oss. Kanskje er det fordi de fleste av oss – når vi ser oss selv i speilet – ser både styrke og svakhet. Innerst inne vet vi at om sårbarheten ikke har møtt oss allerede, så vil den før eller senere gjøre det. Da står vi maktesløse overfor et samfunn som måler menneskets verdi i egenskaper som skifter.