Publisert: 06.11.17 Skrevet av: Ingjerd Våge, Kommunikasjonsrådgiver
I Nederland kan man utføre eutanasi på spebarn. Jan Grue er redd grensene stadig vil utvides hvis vi innfører eutanasi i Norge.
(Først publisert i Vern om Livet 01/17 – Menneskeverds medlemsmagasin. Stå opp for menneskeverdet og sikre deg fremtidige utgaver ved å bli medlem her.)
— Hvis man snakker med et menneske som har lyst til å dø så, er det nesten alltid et menneske i en ekstrem situasjon, på grunn av sykdom og andre faktorer. Økonomisk nød kan være en del av bildet, det er også sosial isolasjon. Det vesentlige er at det er svært sårbare mennesker dette er snakk om, sier Jan Grue, forfatter og professor ved institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.
Han har engasjert seg i eutanasi-debatten i Norge. I fjor gav han ut en roman om temaet, og samme høst deltok han i en brevveksling i Morgenbladet hvor han, og forsker Ole Martin Moen, diskuterte aktiv dødshjelp.
— Forestillingen om at de som ønsker aktiv dødshjelp er selvstendige, ressurssterke mennesker med full styring over eget liv, det tror jeg er en illusjon og et skadelig bilde for hvordan situasjonen egentlig ser ut, fortsetter Grue.
– Forestillingen om at de som ønsker aktiv dødshjelp, er selvstendige, ressurssterke mennesker med full styring over eget liv, det tror jeg er en illusjon og et skadelig bilde av hvordan situasjonen egentlig ser ut, mener Jan Grue.
Vanskelig avgrensning
Han mener det er vanskelig å sette opp grenser og kriterier for hvem som skal få aktiv dødshjelp og ikke, om man gjør dette lovlig, blant annet fordi det trekker inn spørsmålet om begrenset eller fraværende samtykkekompetanse. Grue viser til utviklingen i Belgia og Nederland.
— I Nederland utfører man eutanasi på spebarn som har store fødselsskader eller medfødte sykdommer. Da er det nødvendigvis legene og foreldrene som har tatt en beslutning om eutanasi på vegne av et annet menneske. Dette mener jeg er del av en svært problematisk utvikling, sier Grue og viser til et annet eksempel i Belgia.
— Her har man gått langt i retning av at også psykisk sykdom, og tilsvarende tilstander, kan kvalifisere til aktiv dødshjelp på lik linje med somatiske sykdommer. En sak som har blitt bredt dekket i mediene var en belgisk kvinne i 50-årene som fikk innvilget eutanasi i samråd med legen sin. Familie og barn ble aktivt holdt utenfor beslutningsprosessen. Hun fikk eutanasi på grunn av depresjon. Dette er som kjent en komplisert tilstand, men også en tilstand vi vet kan bli bedre over tid.
Det Grue forklarer er noe som ofte kalles skråplan-effekten som innebærer at noe blir innført for en gruppe, men at rettigheten stadig utvides til å omfatte flere. Det ene tar det andre, og det blir svært vanskelig å avgrense hvem som skal få eutanasi og ikke. Mennesker og grupper som ikke har rett til aktiv dødshjelp kan oppleve seg diskriminert og kreve å bli inkludert. Men dette innebærer også at beslutningen om aktiv dødshjelp kan flyttes fra personen det gjelder til andre aktører.
Hva med kjærlighetssorg?
— Hvorfor skal ikke folk få bestemme viktige avgjørelser i egen liv – også døden?
— Det bestemmer de allerede i den forstand at det ikke er ulovlig å utføre et selvmordsforsøk i Norge i dag. Det er ikke dette det handler om. Denne debatten handler om i hvor stor grad resten av samfunnsapparatet skal kobles inn og gjøres til en aktiv del av denne prosessen, sier professoren.
Han trekker frem at de aller færreste dødshjelp-forkjemperne mener retten til å dø skal gjelde som alle, uansett omstendighet. Dermed sitter man igjen med noen vesentlige spørsmål: Hvem skal ha rett til å dø? Når er det vi som samfunn skal vurdere at et liv ikke er verd å leve?
— En 18-åring med kjærlighetssorg, han skal ikke få lov å dø, sier mange som argumenterer for å legalisere eutanasi. Det samme ville man kanskje si om en 40-åring som er midt i et samlivsbrudd, som har begynt å drikke en del og som har det trøblete, men hvor går da grensen – ved 70 år, ved 80 eller ved 90? Hva skal være grunn god nok? Hvor trekker vi opp grensen?
— Men hovedargumentet er jo at hver enkelt få lov å si: Nok er nok.
— Ja.
— Hvorfor skal ikke det være lov?
— I hvilke situasjoner er det du ser for deg at det ikke er lov?
— Ok. Så du mener selvmord da er løsningen for dem?
— Hvis vi går tilbake til de gamle filosofene så sier de: Den døren er alltid åpen, understreker Grue og legger til:
— Rent praktisk kommer vi tilbake til spørsmålet: Hva skal retten til aktiv dødshjelp for ett menneske medføre av plikter for andre mennesker?
— Ullent
De som kjemper for dødshjelp bruker ofte argumentet ”retten til en verdig død”. Men forfatteren vil gjerne vite hva de helt konkret ønsker seg.
— Jeg har ikke fått noe godt svar fra forkjemperne om hva ”retten til” helt konkret det går ut på. Hva er det de egentlig ønsker å legalisere? Mange vil legge seg på et abstrakt og ullent mellomnivå hvor det er viktig med ”retten til”, men da spør jeg: Retten til hva? Hvilke forpliktelser for helsepersonell ligger i de rettighetene?
— Hvilke konsekvenser tror du vil vi få hvis vi innfører aktiv dødshjelp i Norge?
— Ja, da er det flere som kommer til å dø. I Belgia har man allerede nådd ett punkt hvor ca 1 av 20 dødsfall er en direkte konsekvens av denne lovgivningen. Det som helt konkret vil skje i Norge er at flere mennesker vil dø tidligere enn hva man ellers ville gjort. Da må vi ta stilling til om det er en god eller dårlig ting.
— Kan det være andre konsekvenser, for eksempel med tanke på menneskesynet?
– Det er det vanskelig å spekulere i, men det virker ikke helt usannsynlig at det å gjøre aktiv dødshjelp til noe man må ta stilling til, vil skape en forventing.
— En forventing om hva?
— En forventing om at nå er det på tide å ta livet av seg. Det er ikke helt usannsynlig at aktiv dødshjelp til være normendrende, sier han.
Stabil lykke
— Det kan se ut som unge folk er mer positiv til aktiv dødshjelp. Hva tenker du om det?
— Det stemmer nok. Ting kan se annerledes ut når man er eldre og i en annen situasjon. Her finnes det mye forskning som sier at folk har veldig vanskelig for å sette seg inn i hvordan livet vil se ut etter at man har blitt gammel og fått en alvorlig sykdom og lignende. Det viser seg også empirisk at lykkefølelsen hos de fleste, endrer seg i nokså beskjeden grad, også etter at dramatiske ting har skjedd, sier Grue og legger til:
— Hvis man har vært igjennom en trafikkulykke, eller har fått en kronisk sykdom, da er det en justeringsperiode, men når det gjelder opplevelse av lykke og livskvalitet så ender de fleste opp der de var før dette skjedde. Det tror jeg det er mange unge som har begrenset forståelse for. De som sier at når jeg er 80 år og gammel og syk: Bare kom og kakk meg i hodet, de sier ikke det når de er blitt 80. De aller, aller fleste, mener Grue.
«Mange vil legge seg på et abstrakt og ullent mellomnivå hvor det er viktig med «retten til», men da spør jeg: Retten til hva? Hvilke forpliktelser for helsepersonell ligger i de rettighetene?»