Den niende dødsgleden

Livsvernprisvinner Per Fugelli stjeler blomster i Botanisk hage. To ganger har han blitt tatt. Blir han oppdaget en gang til, er det rett i fengsel.  

(Først publisert i Vern om Livet 01/17 – Menneskeverds medlemsmagasin. Stå opp for menneskverdet, og skaff deg fremtidige utgaver ved å bli medlem her.)

– Jeg er til vanlig en snill og ordentlig fyr, men jeg har glede av å stjele blomster i Botanisk hage, sier Per.

Han tuller ikke med oss. Kanskje er det behovet for spøk og spenning i de eldre årene.

– Det er et adrenalin-kick når jeg faktisk må løpe fra vaktene som oppdager min udåd, sier han og smiler lurt.

I dag er han festkledd, selv i sitt eget hus. Hvit nystrøket skjorte, blå tversoversløyfe med hvite prikker, og mørke bukser. Det er ganske lite av skikkelsen Per som minner om død – trist død.

Tversoversløyfen er Pers signatur. Han bruker seks sekunder på å knyte den.

Har sagt stopp

Det er over syv år siden han fikk påvist kreft. Siden har sykdommen kommet og gått. Lang cellegiftkur og fem kreftoperasjoner. Nå har han sagt stopp.

– Nå kommer siste dans, jeg har fått påvist mange kreftsvulster i begge lungene, og jeg har blitt enig med legene om at vi gjør ingenting. Ingen cellegift eller operasjon, jeg skifter målestokk og tenker at nå handler det om å gjøre siste delen av livet mitt så god som mulig sammen med dem jeg er glad i, sier Per.

Professoren i sosialmedisin er opptatt av å understreke at det ikke bare er minus i sykdommens regnskap. Sykdom er bly, men det er også gull.

– Sykdom er på en måte lærdom. Takk, det hadde vært deilig å være uten sykdom, men når den først kommer, så er det ikke bare minus i sykdommens regnskap. Det er også verdier i det å bli syk. En av de tingene du blir veldig, veldig glad i, er «godt nok». Hipp hurra. Du samler deg lyspunkter på en onsdag, sier han.

Per har gjennom de siste årene blitt forelsket i det alminnelige livet.

– Når du blir syk, får du en ny målestokk. Du sorterer ut bagateller, og du blir veldig glad for det vanlige alminnelige livet. Det blir gullstandarden din. Du får trening i å godta deg selv som en ufullkommen skapning. Noen ganger er det seier og hipp hurra. Andre ganger er du på felgen. Det handler om å bli glad i seg selv som medfødt feilvare. I stedet for hele tiden å prøve å ligne på et glansbilde, sier professoren.

Da er det viktig å etterstrebe balanse.

– Vi skal sette oss mål og være i utvikling og forbedring. For all del. Men vi kan ikke løpe hele livet mot uoppnåelige mål slik at vi konstant har melkesyre. I stedet kan vi si hipp hurra for den alminnelige onsdag, sier Per.

Han klapper tre ganger.

Bløffen

Punkter med tall går ofte igjen når professoren taler og skriver til samfunnet – eller flokken som han også kaller den. I fjor sommer kunne vi se en barbent Per Fugelli tråkke faste skritt langs den hvite sandstranden på Jæren mens han snakket til oss om livet. Hva han har erfart, lært og nå ser, er viktig å gi videre til neste generasjon. Skattekisten til Per er full av ord som oppdrar og opplyser unge og gamle, menn som kvinner.

– Spesielt unge mennesker trenger å høre at de ikke trenger å være perfekte eller bli noen uoppnåelige glansbilder. De har en stor sult etter denne type ærlighet. Det er et beroligende middel for dem å høre at de kan være glad i «godt nok». Elsk middels, pluss, minus – for det er der vi er hele gjengen stort sett, sier Per.

Han har gjentatte ganger vært mannen som har bedt oss ta en titt på oss selv i speilet og utfordret oss selv på å la maskene våre falle.

– Det er slitsomt å gå gjennom livet og prøve å være en perfekt skapning uten flekker. Det er ikke sant. Alt er en eneste stor bløff. Skal vi bli rause mennesker, må vi se hverandre og oss selv som en type «feilvare», mener han.

– Det er en god erkjennelse som gir frihet. Alt vi kan gjøre for å vaksinere hverandre og oss selv mot denne bløffen, «hipp hurra, alt er bare bra», er et gode. Det er så mye som er med på å fake livet.

Per mener det er viktig at vi fremmer ydmykhet i stedet for stormannsgalskap.

– Noe av trøbbelet vårt er at vi har kommet inn i noen stormannsgale forestillinger om at vi kan være Gud. Bare vi investerer nok hjerneceller, oljekroner, så kan vi kontrollere naturen, designe samfunnet eller sikre null risiko. Nei, vi kan ikke det. Vi må innse vår litenhet og inngå et samliv med at det forferdelige det kan skje. Vi kan forebygge og sikre oss, men med måte.

Regnskapet i Botanisk hage

– Hvordan var den regla igjen? Opp med hodet du raske gutt, snart er det slutt? Nei, det var vel ikke helt slik den var, sier han.

Per humrer, nikker og skriver noe kort på en huskelapp på skrivebordet.

Suvenir fra Afrika

Der ligger også lyseblå mapper som brukes som dokumentomslag, og en bok av Nelson Mandela: «A long walk to freedom». Afrika har vært et reisemål for Per mange ganger, og leiligheten bærer sterkt preg av det. På toppen av reolene i stuen og på kontoret står beige glasskrukker, flettede små kurver, trommer og et lite neshorn i stein. Per tar frem favorittgjenstanden sin – et gigantisk smykke med orange steiner, tredd på en snor, en etter en.

Vi spør Per om hvordan han har funnet mot og håp i en vanskelig del av livet.

– Når du blir alvorlig kronisk syk og kommer inn i dødsfasen, så har den sine egne verdier, men du må være der for å oppleve det.

Per trekker frem den kjente romerske politikeren og skribenten Marcus Tullius Cicero. Cicero var opptatt av å lete etter det gode potensial i hver fase av livet. I stedet for å lengte etter ungdommens glade dager handler det om å finne tidsgullet i den epoken av livet man befinner seg i. Det er slik man omfavner seg selv.

– Inspirert av Cicero har jeg tenkt litt på den fasen jeg er inni. Dødsfasen heter denne, og kan vare i noen måneder. Det er ofte mye tristhet og sorg knyttet til denne epoken, sier han.

Som et forsøk på å finne gullet, selv i en vanskelig tid, tok Per turen til Botanisk hage. Hit går han hver dag. Denne dagen ble likevel annerledes da han satte seg ned på en benk og begynte på et slags regnskap. Han kom til en erkjennelse av at han fant åtte dødsgleder i denne fasen. Han lister dem opp slik:

1. Jeg får mer fred i livet. Jeg gir opp forestillingen om null risiko og 100 prosent beskyttelse. Døden kommer. Det gir trygghet.
2. Frihetens øyeblikk kommer. Plikt, ærgjerrighet og masker faller av.
3. Jeg blir bedre kjent med mine grunnstoffer.
4. Jeg kommer i den siste trassalder, blir modigere og mer meg selv.
5. Naturen kjærtegner meg mer.
6. Jeg blir gladere i den lille flokken min.
7. Jeg får mer undring på det hellige.
8. Det bor mer takk i meg enn før.

I tillegg har Per fått et sterkere behov for å få opp tempoet på blodpumpa, og skape litt spøk og spenning i hverdagen. Per tar opp en liten bukett med gule, lys rosa og hvite blomster. Den ene blomsten ser ut som en liten geiterams.

– Dette er dagens fangst, sier Per og ler en kort trall.

Han tar frem en burgunderrød paraply fra Deli de Luca og viser skritt for skritt hvordan han tar forsiktig stikker de utvalgte blomstene ned i kremmerhuset av paraplyen slik at ingen skal oppdage fangsten han nettopp har klart å stikke til seg.

Per bretter sammen paraplyen igjen etter fullført ugjerning.

Per konkluderer med at det er bra for blodomløpet. Det forebygger nemlig blodpropp. Det er ikke til å komme bort ifra at dette må være den niende dødsgleden.

Ønskekonsert

Per Fugelli er av helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) utpekt som kontaktlegeordningens far. Bakgrunnen var at Per i 2011 skrev kronikken «Engangsleger» i Aftenposten. Den handlet om at han som alvorlig syk møtte 37 forskjellige leger. 15. september i fjor trådte kontaktlegeordningen i kraft i spesialisthelsetjenesten. Som alvorlig syk skal du nå få en egen lege som er «din».

– Når du blir brått alvorlig syk, så blir du redd helt inn til knoklene dine. Du leter etter de to legemidlene som heter trygghet og tillit. Og da lengter du etter en lege som du på en måte føler er «din» og er rette vedkommende. En som har samlebildet av deg. I en spesialisert helsetjeneste er du nødt til å møte mange leger som er gode på én bit. Men samtidig må det være en lege som «samler» disse bitene til det puslespillet som er Per.

Per klapper. Etter å ha vært pasient gjennom syv år og spionert på helsetjenesten fra innsiden, har han ervervet seg verdifull kunnskap som nå blir politikk.

– Det er jo veldig stas at Bent Høie nå har fått gjennom denne loven i Stortinget, sier han.

Han stopper likevel ikke der. Nå har Per en ny ønskekonsert i emning.

– Jeg synes helsemyndighetene bør legge bedre til rette for hjemmedød. Ganske mange ganger i løpet av disse syv årene har jeg hørt fra medpasienter som har kommet med hjertesukk: Jeg skulle så gjerne ha dødd hjemme hvis det hadde gått an. Jeg tror det gjelder mange, sier Per som selv har fått lov til å dø i egen leilighet.

– Det er jeg glad og takknemlig for. Vel innforstått om det kan komme til et punkt der det ikke går lenger. Veien må bli til mens du dør. Det kan komme til et punkt der hverken jeg, Charlotte eller de som hjelper til, orker mer, og da må vi selvfølgelig kunne komme på sykehuset.

Per har gode grunner for hvorfor å dø hjemme er så mye bedre. Han lister dem opp i fem punkter.

– Hjemme eier du deg selv. Hjemme eier du din egen død. Hjemme bor de du er glad i. Hjemme er det vakkert etter din smak. Hjemme er det fredelig og rolig.

– Det er mystisk at Norge er det landet der færrest dør hjemme, sier han undrende.

Inngangsbillett

Mandag 6. februar mottok Per Menneskeverds Livsvernpris 2017 på Bristol Hotell i Oslo. Det var ingen ringere enn helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) som overrakte den gjeve prisen.

– Når du vet at du snart skal dø – blir du en hund etter priser.

Han tar opp pekefingeren for å understreke poenget sitt. Smilet er lurt.

– I betydningen at man blir så glad når du får meldinger om at det du tror på, det menneskesynet du har, det samfunnshåpet du har – det deles av andre. Jeg tar Livsvernprisen med meg som en inngangsbillett til Sankt Peter. Jeg tolker det dithen at dere i Menneskeverd setter pris på det Per har sloss for i snart 73 år, sier han og legger til:

– Jeg jublet som en lerke høyt i sky. Det er sant. Det er ikke til å underslå at når du vet at du skal dø snart, så er det nam-nam med priser. Det gir deg en slags innbilning om at du har gjort nytte for deg på jorden.

Per trekker frem Freud og begrepet hans «menschen liebe». Oversatt: Kjærlighet til mennesker og livet.

– Når du er glad i livet fordi det går opp i et stort pluss, så blir du litt besatt av den tanken. Men alt dette gode livet må vi dele på. Da må vi bruke deler av det personlige livet inn i det politiske livet. Vi må slåss for et samfunn som bygger på respekt for menneskeverdet, likeverd, rettferdig fordeling, goder og like muligheter til å skape eget liv. Jeg tolker Livsvernprisen som en støtte til dette synet.

Han klapper tre ganger.

Dagens fangst