Takknemlig for at moren gav henne livet

Adopterte Anne Misje ville takke for at hennes biologiske mor gav henne livet. Det førte til et sterkt møte – vakkert og vondt på samme tid.

I landlige omgivelser et par mil syd for Oslo bor Anne Misje med mannen Frode og to digre Berner Sennen-hunder. Barna har forlatt redet, og barnebarn nummer to er på vei. Et tynt snølag dekker bakken, det er rimfrost på trærne og landskapet minner om et vinterlig eventyrland, med det idylliske Bindingsvannet rett utenfor stuedøren.

Adoptert bort som nyfødt

Anne hadde en trygg og god oppvekst i Sandviken i Bergen med mor, far og en yngre bror. Hun har alltid visst at mor og far ikke var biologiske foreldre. At kvinnen som fødte henne, adopterte henne bort som nyfødt. Og at broren, som er fire år yngre, også hadde andre biologiske foreldre.

– Det har alltid vært åpenhet i storfamilien om at jeg og broren min er adoptert, forteller hun.

Foreldrene sa til Anne og broren at hvis de ville oppsøke sitt biologiske opphav, så måtte de bare gjøre det. Det var helt greit for dem.

– Men ingen av oss hadde lyst til det. Vi opplevde begge at vi hadde kommet til ett av verdens beste hjem. I tillegg hadde vi lest om folk som fant sine biologiske foreldre og som ble fryktelig skuffet. Vi ville ikke utsette oss for det, og ville ikke risikere å få vite ting vi ikke hadde lyst å vite, forteller Anne.

Møtte sin biologiske mor

Selv om Anne ikke hadde noe sterkt behov for kontakt med sin biologiske mor, hadde hun lyst til å takke henne for livet.

– Jeg hadde lyst til å nå fram til henne som bar meg frem for å si tusen takk for at hun gjorde det. For at hun gav meg livet i gave. Og kanskje få vite litt om omstendighetene som gjorde at hun ikke så noen annen utvei enn å adoptere meg bort.

For om lag åtte år siden fant hun sin biologiske mor via Facebook. Og da kontakten var opprettet, avtalte de at Anne skulle komme hjem til henne.

– Det ble et nesten ubeskrivelig møte. Det var vakkert og vondt på samme tid. Jeg forsto at hun hadde gått med en inderlig lengsel etter jentungen sin, og at livet hennes var preget av barnet hun ikke beholdt.

Anne beskriver sin biologiske mor som et utrolig vakkert menneske.

– Hun var mild, åpen og hadde mange gode kvaliteter. Det var sterkt å se inn i et ansikt med gjenkjennbare trekk. Det var en eiendommelig følelse, og møtet gjorde meg bare godt. Men samtidig var hun en fremmed. Jeg ønsket ikke å involvere meg i en ny familie. Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg har nok med den familien jeg har. Og jeg hadde heller ikke lyst å gjøre noe som kunne gi mor og far følelsen av at jeg var i ferd med å velge dem bort. Dermed ble det med dette ene møtet. Jeg fikk fortalt hvor takknemlig jeg er for at hun gav meg livet. Og hun fikk se at det hadde gått bra med meg – og fikk fortelle sin historie.

Holdt det skjult for foreldrene

Anne fikk vite at moren hadde blitt gravid som 17-åring og holdt det skjult for foreldrene sine. Det var kun en søster som visste om det, og hun fulgte henne til sykehuset da hun skulle føde en februardag i 1959.

– Hun fortalte meg at hun ba til Gud om én ting idet jordmoren bar meg ut av fødestuen. Og det var at jeg måtte komme til noen som var glad i barn. Hun lå der, knapt 18 år gammel, med etter-rier og melkespreng, mens babyen hennes ble båret ut. Og to dager etter måtte hun tilbake på jobb.

Anne er full av beundring for det den biologiske moren gikk gjennom.

– Hvis jeg hadde vært i en situasjon hvor jeg måtte gi fra meg barnet mitt, ville jeg kjent at det var redselsfullt. Derfor er jeg så full av beundring for at hun faktisk gjorde det.  Hun hadde ingen mulighet i livet sitt den gangen til å beholde et barn.

Et ønsket barn

Noen av dem som er adoptert, lever med en grunnleggende følelse av avvisning. Dette er noe Anne aldri har kjent på.

– Jeg har alltid hatt en fornemmelse av å være et ønsket barn. Jeg har hatt fantastiske foreldre som har gitt meg masse kjærlighet, trygghet og omsorg. Og det at min biologiske mor lot meg bli født, har fortalt meg at hun ville meg vel.

Rundt 30.000 norskfødte barn ble adoptert fra 1918 til slutten av 1970-tallet. Etter at kunnskap om familieplanlegging ble mer tilgjengelig og nye prevensjonsmidler kom på markedet, skjedde en dramatisk nedgang i antall innenlandsadopsjoner. En nedgang som fortsatte etter at loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978. De siste årene har det vært færre enn fem norskfødte barn årlig som er blitt adoptert bort etter ønske fra biologiske foreldre, viser tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Alternative løsninger

– Jeg skulle ønske vi hadde et samfunn hvor jenter som ble gravide, fikk anerkjennelse for å bære fram og adoptere bort barnet sitt. At det var støtteordninger som gjorde at de ikke led økonomiske tap. Vi kan ikke si at vi må få ned antall aborter uten samtidig å legge til rette for alternative løsninger. Hvis det var større aksept for å adoptere bort barnet sitt, ville vi gjort et grep både for ufrivillig barnløse og ufrivillig gravide, mener Anne, som er utdannet sykepleier.

Hun har stor varme i hjertet sitt for jentene som ikke ser noen annen løsning enn å ta abort.

– Det er kanskje det vanskeligste valget de tar i livet, og deretter blir de alene med sorgen. Den smerten har ikke plass i det offentlige rom i Norge i dag. Hvor går de med sorgen sin? De får kanskje høre at: «Nå må du bli ferdig med dette. Du valgte det jo selv».  Men er det noe som kunne bidratt til at de hadde født barnet sitt? Noe samfunnet eller familien kunne ha stilt opp med? Hadde de hatt en supportergjeng eller bedre støtteordninger rundt seg, hadde kanskje valget blitt et annet, tror Anne.

Hennes egen mor hadde ikke noe annet valg enn å bære henne frem. Det er hun evig takknemlig for.

– Jeg har alltid hatt en fornemmelse av å være et ønsket barn, forteller Anne Misje som ble adoptert som nyfødt. Her sammen med Bajaz, en av de firbente hun deler hus med.