I Vårt Land 6. januar skriver Alf Gjøsund kronikken “Spøkelset i abortdebatten”. Den er en kommentar til debatten Ola Didrik Saugstad satte i gang etter at han i romjulen skrev innlegget “Et sted på veien for kvinners rettigheter har noe gått veldig feil”. Det skal ikke mye til før debatten rundt abort blir dogmatisk og gammeldags. Innslaget i dagsnytt 18 (4. januar) viste det.
Vi i Menneskeverd skulle som Saugstad og flertallet av våre politikere, se at det totale aborttallet går ned. Det er politisk enighet om at 15 000 aborter årlig i Norge er for mye. Men hvordan diskuterer vi dette uten å gjøre det til en skyttergravskrig?
I sin kronikk påpeker Gjøsund at Tyskland har samme lovgivning som åpner opp for at kvinnen kan søke om abort frem til utgangen av 12. svangerskapsuke. Den markante forskjellen er at kvinnen har krav på rådgivning igjen tre dager før inngrepet, skriver han.
I Norge derimot viser utviklingen at prosessen skal gå raskere, noe som fører til at kvinnen får kortere tid til å ta sin beslutning. Dagens system medfører også en risiko for at informasjonen og veiledningen blir mangelfull. I dag kan kvinner som ønsker abort ta direkte kontakt med gynekologisk poliklinikk uten å gå om fastlegen sin. Kvinnen får i de fleste tilfeller utskrevet abortpillen Mifepristone og medikamentet Misoprostol, som hun får med seg hjem og aborterer der. Hun står der ofte alene etter aborten, uten noen rutinemessig oppfølgning. Det er bemerkelsesverdig at det ikke finnes et rutinemessig system som kvalitetssikrer den informasjonen kvinnen får, både i for- og etterkant.
En studie av informasjons- og veiledningsplikten i abortloven (2013) viser at lovverket i liten grad samsvarer med dagens praksis. I lovteksten står det blant annet at kvinner skal tilbys informasjon og veiledning om den bistand samfunnet kan tilby henne. I merknadene til forskrift om svangerskapsavbrudd (HOD 2001), utdypes dette til å omfatte økonomiske ytelser som kvinnen vil ha rett på, og eventuelle andre sosiale hjelpetiltak. Det spesifiseres at legen har plikt til å informere kvinnen om dette, dersom hun ønsker det. Dagens praksis viser noe annet. Det er store variasjoner i hva slags veiledning abortsøkende kvinner får, og den er gjerne svært eller helt mangelfull. Dermed blir beslutningsgrunnlaget for den enkelte kvinne svekket. Studier (Skjeldestad, F. E. 2002) viser at noen kvinner etterlyser mer informasjon i kontakt med sykehuset. Kanskje hadde hun valgt annerledes hvis informasjonen var bedre?
På bakgrunn av dette ser jeg stort behov for en veileder for både allmennleger og gynekologer med oppdatert kunnskap om hva som inngår i legens informasjons- og veiledningsplikt i møte med kvinner som vurderer abort. Leger bør fortelle kvinner om de vanlige psykiske ettervirkningene, i tillegg til medisinske opplysninger, slik at de kan være forberedt. Ved å lage en standardisert mal der lege/gynekolog kan krysse av hva de har gitt informasjon om, kan man bidra til at kvinner faktisk får de opplysninger de har krav på i en abortvalgsituasjon.
I tillegg etterlyser jeg en rutinemessig oppfølgningssamtale der man også får tilbud om trygg prevensjon. En nylig publisert studie, som har tatt for seg forespørsler om svangerskapsavbrudd i perioden 2007-2011, kunne konkludere med at godt over en tredjedel av de som ba om abort, hadde fått utført dette tidligere. Det understreker viktigheten av en slik forebyggende samtale.
Kan norske politikere og helsepersonell se viktigheten av dette, tror jeg vi tar et skritt i riktig retning. Skal vi redusere antall aborter, må kvinnen få den informasjonen hun har krav på for å kunne gjøre et informert valg. Det er tross alt hun som skal leve videre med den beslutningen hun tar, uansett hvilke valg hun lander på.
Liv Kjersti S. Thoresen,
generalsekretær i Menneskeverd
Denne artikkelen stod på trykk i Vårt Land 12.01.16