En viktig samtale om vår autonomi

Torsdag 15. oktober arrangerte Menneskeverd samtalekveld på Litteraturhuset i Oslo. Da stilte vi spørsmålet; vil flere valg føre til større frihet?

Tekst: Helene P. Øien Foto: Susanne W. Ådlandsvik

De som møtte opp til høstens samtalekveld ble ønsket velkommen av generalsekretær Liv Kjersti S. Thoresen, som innledet om temaet autonomi. – En aktør regnes som autonom når grunnene for hvordan personen handler er personens egne grunner, forklarte hun før hun gav ordet til kveldens innledere.

Pål Gulbrandsen

Vi var så heldige å få med oss tre dyktige innledere som belyste temaet fra hver sin kant. Først ut var Pål Gulbrandsen, professor i helsetjenesteforskning. Han gav oss et innblikk i forholdet mellom pasient og lege, og hevdet at den autonome pasient bare er en illusjon. – Vi er ikke født frie, slik det står i menneskerettighetene, vi er født bundet – av vårt fødested, vår kropp og vår dødelighet, forklarte Gulbrandsen. Han la vekt på at mennesket, spesielt når det tynget av sykdom og lidelse, gir noe av autonomien sin over til legen, og at man derfor sjelden er autonom alene: ”Jeg føler meg mer autonom når jeg blir støttet av andre”. Dette er en fantastisk paradoksal setning om hva autonom egentlig er, sa han til slutt.

Sveinung Rotevatn

Deretter fikk vi en utfordrende appell om frihet fra venstrepolitiker og liberaler Sveinung Rotevatn. Under tittelen ”Frihet – den største og høyeste livsbetingelse”, forklarte han at frihet er en forutsetning for alt som gjør livet verdt å leve. Han definerer autonomi som autoriteten til å bestemme over eget liv og sfære, og mener det er uløselig knyttet til menneskeverdet. Som liberaler mener han likevel at autonomi, så vel som frihet, må stoppe der den kommer i konflikt med andres autonomi. Så argumenterte han for sitt syn på abort, fosterdiagnostikk og aktiv dødshjelp. – Nå har du gitt salen mange brannfakler, kommenterte Thoresen før hun introduserte siste innleder.

Sølvi Marie Risøy

Autonomifellene

Sist ut var Sølvi Marie Risøy, som tok sin doktorgrad i 2010 med avhandlingen ”Sårbar, suveren og ansvarlig – Kvinners fortellinger om fosterdiagnostikk og selektiv abort”. Hun hevder at når et system skal beskytte pasientenes eller andre menneskers autonomi, følger det alltid med utilsiktede konsekvenser som hun kaller for ”autonomifeller”. Basert på hennes doktorgrad forklarer hun hvordan en kvinne som får tilbud om fosterdiagnostikk havner i disse autonomifellene der de i et tilsynelatende ”verdinøytralt” system er både sårbar, suveren og ansvarlig for valget som blir tatt.

Alene om valget

Den påfølgende samtalen mellom innlederne ble ledet av generalsektretæren og Morten Magelssen, som leder vårt Faglig Etisk Utvalg. Samtalen begynte med å oppklare begreper og definisjoner, og innlederne utfordret hverandre på deres ståsted og synspunkter. Risøy poengterte at kvinner som får tilbudet om fosterdiagnostikk fremdeles har frie valg, men de står så altfor alene om valget, og helsevesenet klarer ikke å sette seg inn i det eksistensielle alvoret. Der møtte hun og Rotevatn hverandre med en felles forståelse av situasjonen: – Mange av oss som ikke må ta det valget synes det er greit å skyve det over på de som skal ta det, og jeg tror vi må snakke mer om det, mente venstrepolitikeren.

Aktiv dødshjelp

Da vi åpnet opp for spørsmål fra salen manglet det ikke på engasjement. Det var  flere leger med egne erfaringer som tok til ordet, og en av dem syntes spesielt dette med pasientautonomi var et vanskelig tema. – Min erfaring som lege er at når pasienter blir alvorlig syke, så mister de noe av sin autonomi, forklarte hun og utfordret Rotevatn på hans ettertrykkelige tro på autonomiteten. – Jeg ser at svært pleietrengende pasienter opplever tap av frihet og autonomi. Fordi denne pasientgruppen svinger veldig mellom ønsket om å dø og ønsket om å leve, synes jeg det blir skummelt å åpne opp for aktiv dødshjelp, mente hun.

Gulbrandsen har jobbet som lege i mange år og gjenkjente vaklingen for den syke pasienten. – Når man føler seg autonom sier man at man ikke vil være til bry, forklarer Gulbrandsen. Han tror at dersom man får et tiltakende problem med ressursutfordringer så kan bli mer aktuelt med dødshjelp i Norge. – Det er ikke bare et spørsmål om når vi skal gi aktiv dødshjelp men i hvilken grad vi vil gi livshjelp og hvor mye ressurser vi skal bruke til dette, la han til.

Rotevatn er enig i at den palliative behandlingen bør styrkes i Norge, men han ser ikke at ressurser må blandes inn i spørsmålet om aktiv dødshjelp, da de landene som allerede har tillatt dette er svært ressurssterke land. Risøy er da kjapt ute med å kommentere politikerens uttalelse slik: – Når du arbeider i kommunen så er det én ting som er hevet over all tvil: Alt som skal avgjøres i eldreomsorgen handler om ressurser.

En viktig samtale

Kvelden ble avsluttet med takk og applaus til innlederne, og generalsekretæren mente det hadde vært en svært viktige samtale som hadde gitt både hun og publikum noe å tygge på. Hun oppfordret alle til å ta med nye tanker og begrunnelser rundt disse etiske utfordringene med videre inn i deres studier, arbeid og hverdagssituasjoner. – Hvordan vi møter mennesker når de er som mest sårbare spiller en stor rolle i deres valgsituasjon. Vi behøver derfor å bekrefte hverandres menneskeverd, spesielt når vi ikke selv klarer å kjenne på den iboende verdien vi har, sa Thoresen til salen før hun ønsket dem vel hjem.