Benedikte Lindbeck gledet seg til å bli mor da hun ble gravid første gang. – Dessverre ble barnet valgt vekk, sier hun i dag. Aborten har gjort vondt.
Tekst: Menneskeverd Foto: Tanja de Maesschalk
– Hadde jeg visst hvor jeg skulle finne noen å snakke med om valget, hadde jeg benyttet meg av det. Men jeg følte meg veldig alene, og utrygg. En trygg hånd med kompetanse kunne gjort livet mye mer forståelig, slik at valget ble tatt med kunnskap og ikke i tvang, sier Benedikte Lindbeck når hun tenker tilbake på aborten hun tok for tjue år siden.
Hun sitter i hagen utenfor barndomshjemmet i ei bygd på Østlandet og ser utover grønne åkre. Her nyter hun stillheten og nærheten til naturen.
– Huset er fylt med så mange minner, derfor er det godt å være her. Jeg faller til ro. Å sitte på trappen, se utover jordene og kjenne lukten av jordsmonnet, er deilig.
Plenen er stor. Drømmen var å få et helt eget fotballag.
– Livet blir ikke alltid slik man har tenkt seg. Mange ganger undres jeg over om livet hadde blitt annerledes om jeg ikke hadde tatt den aborten. Uten den sorgen og opplevelsen av å ha mistet noe som var viktig for meg, sier Benedikte.
Drømte om mange barn
Benedikte hadde hatt samme kjæreste i fem år da hun ble gravid 23 år gammel.
– Og det var ønsket. Jeg tenkte: «Nå har det skjedd». For meg var drømmen i livet å kunne være der for barn. Da jeg var ti år, kjøpte jeg et stellebord og babyklær på loppemarked, jeg måtte jo være klar. Det å få mange barn – det ligger i oss fra svunne tider. Tidligere gav det å føde, makt.
– Nå har vi fått muligheten til å velge barnet bort. Det har skapt mye sorg og forvirring. Vi fikk en abortlov, men det fulgte ikke med noen bruksanvisning som kunne gjort det lettere å forstå hva man står i og hvor man kan gå, reflekterer Benedikte.
Hun mener det er viktig med samtaler, og at noen setter seg inn i kvinnens og mannens historie for så å være med og gi råd og følge dem på veien.
– Det må også arbeides for at vi får større respekt for det ufødte liv. Det gjøres gjennom å spre kunnskap. Forebyggende arbeid er viktig. Jeg engasjerer meg i dette, fordi det er så unødvendig at unge jenter og gutter skal måtte komme i denne situasjonen før de selv vet hva de egentlig er med på.
Ikke bare et kvinneproblem
Benedikte mener abort er like vanskelig for guttene.
– Dette er ikke bare et kvinneproblem. Gutter er også redde, og hadde trengt å vite hvilke muligheter de har. Deres sorg er like reell som kvinners, bare på en litt annen måte. Det er så viktig at det er noen som ser menneskene bak disse paragrafene. Så mange tårer går med fordi vi ikke ser viktigheten i å spre kunnskap.
– Hvordan var det å oppleve at du ikke fikk støtte for valget ditt om å beholde barnet?
– For det første var det merkelig å måtte å kjempe for noe som var så opplagt for meg. Det var helt uforståelig at jeg ikke skulle kunne ha det barnet. Jeg gikk rundt som i en tåke, helt innestengt i meg selv. Jeg hadde det vanskelig.
Benedikte forteller at hun bare fløt med i det andre bestemte for henne, og at hun ikke klarte å stå opp for seg selv.
– Uerfaren som jeg var med å diskutere slike ting. Det ble ikke snakket om. Bare at barnet skulle bort. Det er ofte vanskelig å fortelle sannheten, selv til de som prøver å hjelpe deg, når det er mennesker rundt deg som mener noe annet. Det er en tilstand der du er så alene. Du er fanget i din egen kropp.
Hun hadde ikke fortalt til mange om barnet som vokste i magen.
– Jeg klarte ikke å åpne meg for andre, fordi jeg var redd jeg skulle begynne å gråte og aldri klare å slutte igjen.
Mens hun fortsatt var gravid, ble Benedikte kåret til beste kvinnelige skuespiller på filmfestivalen i Rouen.
– På det tidspunktet visste jeg at barnet kunne bli tatt fra meg. Jeg følte ikke for å feire, så jeg gikk tilbake til hotellrommet mens de andre fortsatte festen.
– Hvorfor fortalte du ikke flere om barnet og aborten?
– Det vet jeg ikke. Kanskje var det så sterkt for meg at jeg ikke orket. Jeg ville spare meg. Jeg husker lite eller ingenting om tiden etter inngrepet. Livet fortsatte som om ingenting hadde skjedd. Det ble ikke snakket om.
Vonde minner
Tre år etter aborten ble Benedikte gravid på nytt. Denne gangen var det ingen som kunne stoppe henne fra å beholde barnet. Under en ultralydundersøkelse tre måneder ut i svangerskapet så Benedikte noe hun egentlig ikke hadde forstått forrige gang hun var gravid.
– Så stor han var! Var han så stor, den lille som ble borte? Det gjorde så vondt, og det ble enda verre. Minnene begynte å gå som en film i hodet mitt, og jeg begynte å føle så stor skyld at tårene ble en del av hverdagen. Det er et sår i meg som aldri kommer til å heles. Fra første stund hadde jeg kontakt med den babyen som ble abortert bort. Vi planla fremtiden sammen. Det var feil å ta det bort. Det ble begått en feil. Jeg var 23 år, jeg hadde fint klart det alene.
Benedikte forteller at hun fikk se babyen på ultralyd før hun ble trillet inn på avdelingen der aborten skulle utføres.
– Jeg vet ikke hvorfor, kanskje det var for å få meg til å tenke. Men da var det for sent, jeg var apatisk og ikke til stede. Det er et fryktelig trist syn å bære med seg.
Hun husker scenarioet godt. Da Benedikte ble trillet nedover gangen, gikk barnets far ved hennes side.
– Han sa at vi kunne droppe det. At vi kunne dra hjem og beholde barnet. Jeg ble sint og sa kort at det som er bestemt er bestemt, nå blir det som dere vil. Akkurat det kan jeg ikke tilgi meg selv. Men presset hadde gjort noe med meg, jeg var ikke til stede, men manipulert og viljeløs. Etterpå var det ingen å prate med. Og ingen har brydd seg med å spørre heller. I dagens samfunn blir abort snakket om på en likegyldig måte; ikke som noe du skal sørge over.
– Hvordan opplevde du tiden etter inngrepet?
– Jeg husker ingen ting. Det var som om ingenting hadde skjedd. Det ble ikke snakket om.
I ettertid har aborten gjort livet sårt. Benedikte forteller at hun har fått et traume, et ubearbeidet sår.
– Hjernen hadde fortrengt det som hadde skjedd, og da det kom til overflaten, følte jeg at jeg druknet. Jeg gikk inn i en depresjon. Jeg ble veldig følsom, anspent og redd. Livet ble som å leve i en krig. Jeg klarte ikke å tilgi meg selv.
Sorgen over barnet hun ikke fikk møte, har vært der hele tiden.
– Hva har du sørget over?
– Jeg fikk et forhold til babyen min gjennom ukene jeg bar den. Den het Anna – uansett om det var en gutt eller jente. Plutselig kan jeg begynne å gråte, av sorg over noe som burde vært. Jeg mistet noe. Et barn. Mitt barn. Jeg ble veldig glad i det.
– Snakk mer om abort!
Nå er 44-åringen opptatt av at det skal snakkes mer og tydeligere om konsekvensene av abort.
– Jeg ønsker at vi skal begynne å tenke over hva vi kan bidra med for at mennesker som kommer i samme situasjon som meg, kan få det lettere og føle seg trygge og ivaretatt. Kvinner og menn må lære å forstå hverandres reaksjoner. Ikke gå i krig med hverandre, men prøv å forstå og lytte til hverandre.
Benedikte legger til at mange ikke vet at det å ta abort kan føre til at kvinner ikke så lett blir gravide igjen.
– Vi hører mest om hvor lettvint det er å ta en pille eller få utført aborten. Vi tror det er så enkelt. Men det er ikke det. Likevel er jeg for selvbestemt abort, fordi historiene er så ulike:
Sykdom, voldtekt, alder, vanskelig livssituasjon og mange andre grunner kan gjøre at det å bære frem et barn kan være umulig og vanskelig. Vi må aldri klandre noen for en abort, det får de gjøre selv. Vi må vise omsorg for alle, framhever Benedikte.
Skriver bok
Mange år etter aborten opplevde hun «en bølge av ord», som er i ferd med å bli bok sammen med psykiater Finn Skårderud.
– Tekstene handler om kjærlighet og nestekjærlighet og det at jeg følte at jeg svek og ble sviktet. Boken handler ikke om aborten, men den er en del av min historie, og dermed en del av ordene som bare rant ut av meg, som en foss som hadde vært demmet opp lenge.
– Først nå har jeg turt å fortelle om det som skjedde. Det er rart, for det er blitt holdt inne så lenge. Men det er et tema det ikke er lett å prate om, sier Benedikte, som håper at det en dag vil bli enklere for kvinner å snakke om abort.
– Hva hadde vært annerledes i livet ditt om det ikke hadde skjedd?
– Det vet man jo ikke. Men jeg hadde vært fri fra opplevelsen av å miste. Samtidig er det så mange som mister barnet eller barna sine i dag at jeg nesten ikke føler jeg har rett til å ta det så tungt. Men kroppen min husker, og den lever sitt eget liv. Selv om jeg prøver å være rasjonell, så hører den ikke på meg. Det er viktig å ikke sammenligne seg med andre, hver historie er like alvorlig og krever respekt. Opplevelsen har formet og preget meg som menneske. Å leve med en slik sorg har gjort meg litt alvorlig.
– Hvorfor vil du fortelle om dette nå?
– Det er et skjult og glemt problem, og tilsynelatende er det ikke noe problem. Men én jente som tar abort som ikke hadde behøvd å gjøre det, er én for mye, mener Benedikte Lindbeck.
Denne artikkelen er et utdrag fra Vern om livet. Les resten av magasinet her.
Intervjuet er en del av Menneskeverds eget undervisningsopplegg Menneskeverd & Etikk.