– Vi så et hjerte som slo

Rebecca var bare seksten år da hun ble gravid. Flere rundt henne mente hun burde ta abort, men Rebecca ville bære frem barnet. En ultralydtime åtte uker ut i svangerskapet ble avgjørende.

Tekst og foto: Kristin W. Malmin

En februardag i 2014 sitter Rebecca Gundersen på gulvet på baderommet i leiligheten til kjæresten Kristians far. Hun er 16 år, kjæresten er 22. Selv om hun har kjent seg kvalm og uvel i flere dager og har mistanke om at hun er gravid, kan hun likevel ikke tro det graviditetstesten nettopp har fortalt henne: At hun er gravid. Svært mange tanker flyr gjennom hodet hennes.
– Det gikk ikke helt opp for meg med en gang. Det var jo et sjokk. Jeg ble både redd og glad på samme tid, forteller Rebecca når vi møter henne litt over et år etter denne hendelsen.
– I begynnelsen satt jeg bare og så ut i rommet. Da jeg gikk inn til Kristian og fortalte hva som hadde skjedd, begynte han bare å gråte.
– Gråte?
– Ja, fordi han ble så glad. Og da ble jeg også glad, selv om jeg hadde svært mange tanker i hodet samtidig. Men jeg tenkte: Dette vil jeg, forteller Rebecca.

Ble rådet til å ta abort
Leiligheten den lille familien nå deler på Hundvåg utenfor Stavanger, bærer tydelig preg av hvem som er midtpunkt: Lille Charlie, som ble født 30. oktober i fjor. Her er vugge, barnestol, bamser og rangler, og Charlie har sitt eget soverom som Rebecca nøye har innredet. På veggen henger et innrammet bilde med minner fra da Charlie ble født.
– Du var aldri i tvil om at du ville bære fram barnet?
– Da foreldrene våre fikk vite om graviditeten, rådet de oss til å ta abort. De argumenterte blant annet med at vi var unge, og at det kom til å bli dyrt, forteller Rebecca.
Men paret stod på sitt, og sa til hverandre: Dette greier vi.
Rebecca og Kristian ønsket å se den lille i magen. Allerede åtte uker ut i svangerskapet bestilte de time hos gynekolog, selv om det kostet dem tusen kroner.
– Vi ville se det. Og vi så et hjerte som slo.
Om Rebecca og Kristian hadde vært i tvil om de burde ta abort, ble all tvil nå feid til side:
– Da vi så at hjertet slo, tenkte vi: Nei, vi kan ikke ta livet av ungen vår, forteller Rebecca.
Hun legger til at familiene deres selvsagt er glad i Charlie, og at nå er alt bra i forholdet til foreldrene.

Fikk hjelp av Jentehjelpen
Via Facebook fikk Rebecca vite om Jentehjelpen, som er et gratis tilbud til gravide som ønsker å beholde barnet, og som trenger støtte fra en jentehjelper i nærområdet.
– Jeg meldte meg inn i Jentehjelpen, og fikk en svært hyggelig dame som har gitt meg masse hjelp. Hun fulgte meg tett opp – på hver jordmor-time ble hun med, hun hjalp meg da jeg var sliten, og hun sendte tekstmeldinger for å høre om jeg hadde det fint.
Rebecca forteller at denne damen var årsaken til at hun klarte å glede seg til å bli mamma.
– Hun motiverte meg, og sa at jeg hadde masse å se frem til. Jeg tror ikke jeg hadde klart dette så bra uten henne.
Rebecca ble også med i Amathea, som er en veiledningstjeneste for gravide.
– Mamma meldte meg inn i Amathea. Der fikk jeg støtte for at det er mitt eget valg å bære frem barnet.

Bodde på internat
Da Rebecca gikk gravid, var hun elev i første klasse ved Tryggheim videregående skole på Jæren.
– Jeg var mye kvalm, og mye borte fra undervisningen. Men det var en snill dame som jobbet der, som jevnlig kom inn til meg med mat, forteller Rebecca.
Lenge prøvde hun å holde graviditeten hemmelig for de andre på skolen.
– Men da de fant det ut, fikk jeg bare snille kommentarer, forteller Rebecca.
Da hun var tretten uker på vei, fikk de besøk av ungdomskonsulenten i Menneskeverd, Helene Pederstad.
– Jeg var så kvalm og dårlig, og hadde egentlig ikke lyst til å gå på undervisning. Men læreren min, som visste om graviditeten, sa at jeg måtte komme, for dette var til meg.
– Det var så godt å høre på det Helene sa, det var som om hun snakket om meg. Hun fortalte blant annet om Jentehjelpen og Amathea, som jeg allerede kjente til. I pausen måtte jeg gripe tak i henne og si: «Helene, jeg er gravid!»

Planlegger utdanning
Nå har Rebecca et fri-år fra skolen. Til høsten begynner hun på igjen, på en videregående skole i nærheten av der hun bor nå. Charlie har fått barnehageplass, selv om han egentlig ikke hadde rett på det. Planene for utdanning videre er klare:
– Jeg har veldig lyst til å bli jordmor, forteller Rebecca.
– Går du glipp av noe ved å få barn så tidlig?
– Når du blir mor, blir du et nytt menneske. På en måte har jeg blitt mer moden enn mine jevnaldrende venner. Jeg vil først og fremst være hjemme med Charlie, og jeg har heller aldri vært et «feste-menneske». Mange sier: «Du går glipp av ungdomstida», men jeg føler ikke det. Dessuten kan jo Kristian og jeg gi hverandre litt fritid.
Rebecca legger til at hun ikke vil oppfordre andre til å bli gravid så tidlig.
– Min graviditet var jo heller ikke planlagt. Det er travelt, men samtidig er det helt fantastisk. Bare det å våkne opp til at han ligger og smiler til deg … Rebecca ser drømmende ut i rommet, før hun tar imot lille Charlie som har vært på trilletur med pappa Kristian. Hun kler på Charlie en utedress, og gjør han klar for fotografering utenfor leiligheten på Hundvåg.
Charlie smiler og ler og liker all oppmerksomhet han får.
– Jeg tenkte at det kom til å bli kjekt å bli mor. Men det er mye bedre enn forventa.