– Menneskeverd er et helt sentralt begrep. Hvert enkelt menneske er ukrenkelig, sier artisten Ole Paus. Han er en av organisasjonen Menneskeverds nye ambassadører.
Tekst: Kristin W. Malmin Foto: Siv Dolmen
Kanskje forbinder du han med visesang og jazzmusikk, og med satiriske og samfunnsrefsende tekster. Eller med sangen «Mitt lille land», som nærmest ble en nasjonalhymne etter 22. juli 2011. Når vi møter den landskjente artisten til en prat i en sofa på Hotel Bristol i Oslo, er det menneskeverd i vårt eget, lille land han brenner for. Og det er ikke lite Ole Paus engasjeres av. Asylbarna og politikeres unnfallenhet, de ufødte og de gamle, for å nevne noe.
– Hvorfor sa du ja til å bli ambassadør for Menneskeverd?
– Fordi menneskeverd er et sentralt begrep. Hvert enkelt menneske er ukrenkelig, svarer Paus.
Han mener at vi alle er ansvarlige for det vi ser.
– Det er mye mer forpliktende enn den floskelen politikerne bruker om at «alle har krav på å bli sett». Når vi alle er ansvarlige for det vi ser, da snakker vi menneskeverd.
Spilte på Livsvernprisen
Paus har hatt kontakt med organisasjonen Menneskeverd tidligere. Blant annet var han en av artistene som bidro da ekteparet Lippestad fikk Livsvernprisen i 2014.
– Jeg ble veldig glad for å bli spurt. Jeg har stor respekt for Lippestad. Tenk hvor fint det ville vært hvis også politikere praktiserte menneskeverd, slik som Lippestad gjør. Da ville det bli mye mindre forskjell mellom mennesker på alle plan. Og større synlighet for dem som trenger det.
– Hvem trenger det mest?
– Alle de usynlige. Når vi har en så stor grad av fattigdom i dette landet … det er så mange som trenger oss, rett og slett. Asylbarna, romfolket, nevner Paus.
– Dessuten bør de aller eldste i større grad bli en sentral del av samfunnet. Jeg tror de virkelig utstøtte gruppene av nordmenn, det er de ufødte og de gamle. De kan man skalte og valte med. De er ofre for mellomgruppens beslutninger. De har ingen råderett over sine egne liv. Det at vi behandler dem som vi gjør, er med på å gjøre at vi forfaller som sivilisasjon.
– Livet er hellig
Ole Paus er ambassadør for verdien Livshjelp, som er det motsatte av aktiv dødshjelp.
– Hva tenker du om aktiv dødshjelp?
– Jeg kan forstå at noen ønsker det. Desperasjonen, lidelsen, og at det å vente på en utydelig død der fremme kan være vanskelig.
Paus velger ordene med omhu.
– Jeg vil aldri i verden bebreide noen som ønsker det. Det jeg vil hevde, er at det viktigste er det livet man lager før døden. Og da må alderdom og sykdom bli inkludert i det livet. Gamle og syke er en del av menneskeheten som vi alle er en del av.
– Jeg er mot innføring av aktiv dødshjelp, samtidig som jeg er imot selvmord, selv om jeg ikke vet nok om hvordan det er å være i den situasjonen. Jeg kan bare forsøke å være så medfølende som jeg kan. Du kan ikke hindre mennesker i å ta sitt eget liv. Men derfra – til å gjøre det til en del av det norske sosialvesenet, det er et veldig sprang.
– Dette blir på en måte et motstykke til surrogati-debatten, fortsetter Paus.
– Vi kan avslutte livet, men det er ikke det samme som å ha rett til å gjøre det.
Paus har selv kjent mennesker som har hatt «en fryktelig diagnose» som de visste var terminal.
– Alle snakket om at de «kjente noen som kunne hjelpe dem» til å avslutte. Men ingen av dem gjorde det. Min erfaring er at livet er hellig for dem som har det.
– En dame jeg kjente var alvorlig syk av kreft. Så syk at hun ønsket å avslutte livet, noe hun fikk muligheten til. Men hun ombestemte seg.
– Hva tror du var grunnen til det?
– Du vet ikke hva du har før du har sagt ja til å miste det.
Vil forandre samfunnet
Når Paus snakker om livshjelp, utfordrer han oss til å tenke over hvordan den enkelte av oss kan forandre samfunnet slik at vi føler ansvar for hverandre.
– Det er all mulig grunn til å være sjenert overfor en slik ambassadørrolle jeg nå har fått i Menneskeverd. Jeg er en helt vanlig fyr. Jeg kan stå foran speilet og si – her er det litt av hvert å ta tak i. Men samvittigheten, den har jeg med meg. Den bør alle ha med seg, sier Paus, og fremhever neste setning:
– Det å være menneske i et samfunn er en ren omsorgsøvelse. Enten du vil eller ei.
– Skal jeg hjelpe deg? spør han servitrisen på Bristol som balanserer et brett med kopper, glass med vann og en kanne med kaffe som hun plasserer på bordet vårt.
Paus drikker kaffe og reflekterer over hvem som er helter i dagens samfunn.
– De er de som driver med penger og de som driver med idrett. Jeg unner dem lykke og medgang, men verdien i et menneskeliv ligger ikke i den ytre suksessen. Det er en del mennesker i landet vårt som gjør veldig mye uten at de blir helter, som Petter Skauen for eksempel. Noen ganger lurer jeg på hvordan det står til med verdiskalaen vår.
– Men plutselig blir vi minnet om at vi er et samfunn. Som da vi gikk i rosetog. Da lovet vi å ta vare på hverandre i vårt lille land. Hold fast i det, oppfordrer Paus.
En verden for de svake
Han har selv vært av dem som har trengt mye omsorg og støtte. Da han bare var fire år gammel, døde moren.
– Det var en tante som passet på meg. Som barn hadde jeg et snev av polio. Selv om jeg ikke kunne spille fotball på samme måte som de andre guttene, gav min tante meg en verden hvor jeg hele tiden var sterk nok.
– Hvis du ser at noen er svak – gi dem en verden der de er sterke nok, sier Ole Paus.