– Vi skal hegne om livet så lenge det er der

 Jan Eriksen (58) har fått diagnosen ALS, en uhelbredelig muskelsykdom med bare én utvei. Det har gitt han nye tanker om livet og fremtiden.

Les hele intervjuet i Romerrikets blad her.

Før det var klart hvilken sykdom han var rammet av, så Jan to innslag på nyhetene om en mann og en kvinne som begge hadde ALS og som reiste til Sveits for å få avslutte livet sitt. Begge begrunnet sine avgjørelser om legeassistert selvmord med at de ikke orket tanken på en tilværelse som pleietrengende. Det førte til at Jan måtte tenke seg godt om.

– Jeg har tenkt mye på aktiv dødshjelp, men kommer ikke til å dra til Sveits for å dø. Jeg jobber ved en institusjon som utdanner pleiere i «hjelpe-, trøste og bære-»yrkene. Har vi så lave tanker om jobben de skal gjøre, at når det kommer til oss selv så vil vi ikke ta imot pleien? Moren min bodde det siste året på sykehjem i Trondheim, den opplevelsen har ikke skremt meg, sier Jan.

Les også: Dødsfarlig reklame om aktiv dødshjelp

Han er også opptatt av etikken og det politiske i dette.

– Et av kjennetegnene ved et sivilisert samfunn er at man kan ta vare på sine syke og gamle. Spørsmålet er på hvilken måte, og her har det skjedd omseggripende endringer i helse- og omsorgssektoren, sier han. I Oslo har de egne sykehjemsavdelinger for folk med ALS, for eksempel, legger han til.

Hegne om livet

Bare én av 100.000 rammes av ALS. Statistikken sier at to og et halvt år etter at man har fått diagnosen er halvparten døde. – Men det vil si at den andre halvparten lever. Jeg håper jeg kan være blant dem, sier Jan på sin sedvanlige og likeframme måte.

Selv om framtiden er usikker for Jan holder han fast ved håpet:

– Jeg håper jeg vil fylle 60 og at jeg kan oppleve det å få et barnebarn. Så håper jeg at jeg klarer å stå gjennom sommeren og jobbe litt utover høsten, men det går raskere nedover enn jeg liker, forteller han, som fyller 60 om to år.

Les også: Et iskaldt signal til mennesker i en sårbar situasjon

I en periode av livet der man er svært sårbar velger han å se utover sin egen situasjon:

– Å bli hjelpeløs – og forfalle mer eller mindre helt – er også en side av det å være menneske. Historisk har ulike samfunn hatt ulike måter å løse det på. Nomadene satte igjen sine svakeste ved et vannhull i ørkenen, men her hos oss har vi en etikk som sier vi skal hegne om livet så lenge det er der. Det kan ha sine sider, og være utfordrende, både for pårørende og de som skal pleie. Det er noen dilemmaer der, sier han stille.

Les resten av intervjuet i Romerrikets blad her.