Jeg lar meg stadig fascinere av mennesker som på tross av ulike begrensninger har et ustoppelig pågangsmot. De som reiser seg når andre ville lagt seg ned og gitt opp. En av dem jeg beundrer er forfatteren Thorvald Steen, en samtale med ham gir meg perspektiv.
I sin helt ferske bok Balanse skriver Steen om det å bli pleietrengende. Han har selv en muskelsykdom som gjør at han blir svakere og svakere. Steen er åpen om sin sykdom og beskriver seg selv som forrådt av egen kropp.
Ingen av oss liker begrensninger. De fleste av oss tar det for gitt at vi kan stå opp om morgenen og at bena lyster oss. Begrensninger kan vi derimot oppleve på ulike måter, mer eller mindre alvorlige. Noen ganger kan det oppleves som hele verden raser sammen. Jeg leste nylig et intervju med Ane Vallevik Håbjørg som gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun var en aktiv tobarnsmor, journalist og forlagsredaktør som i en alder av 43 fikk hjerneblødning. Hun fikk en tvungen omstart og måtte lære seg å gå igjen.
Livet er skjørt og det er små marginer mellom liv og død. Det er bare sekunder mellom det å være frisk og det å ha en alvorlig diagnose. Når vi blir avhengig av andres hjelp, hva med menneskeverdet da? Håbjørg’s mann beskriver henne på en fantastisk måte: ”Jeg lar meg ikke lure av snøvlingen, skeivheten og sjanglingen din, for når jeg leser det du skriver, ser jeg at du er den samme”.
Å eldes innebærer også begrensninger. Vår reportasje i dette bladet beskriver et inspirerende møte med tre flotte mennesker rundt åtti. Livsgnist er det mest betegnende på dem alle og de er forbilder for mange med sitt livsmot.
Verdighet er å bli møtt med respekt. Det motsatte har vi nok alle opplevd. Mitt møte med et medmenneske blir uendelig verdifullt om jeg våger å se hvert enkelt menneske som det virkelig
er. Med våre ulike begrensninger, men også vår styrke og ikke minst vår egenverdi i kraft av at vi er til.
Du er så mye mer enn det jeg ser.
0 Comments on "Du er mer enn det jeg ser"